Smashing Pumpkins: Zeitgeist
Mot slutten av 90-tallet kom gradvis 80-talls bandene tilbake med en mer eller mindre relevant besetning. Nå skriver vi 2007, og 90-talls band som Kula Shaker, Crowded House, Lemonheads, Alice In Chains, Dinosaur Jr. og Smashing Pumpkins er plutselig på platemarkedet igjen. Det kan fort bli varierende kvalitet av sånt, noe årets utgave av Smashing Pumpkins er.
Billy Corgans Smashing Pumpkins var store på midten av 90-tallet, og gav i 1995 ut dobbelalbumet Mellon Collie And The Infinite Sadness som kan i ettertid snakkes mer om i ordlag sammen med andre legendariske dobbelalbum som Genesis' The Lamb Lies Down On Broadway, The Beatles' The White Album, Zeppelins Physical Grafitti eller Stones' Exile On Main Street enn med de litt mer glemte Foo Fighters' In Your Honor eller den forferdelig kjedelige Stadium Arcadium fra utslitte Red Hot Chili Peppers.
Avskjeden med Smashing Pumpkins ble slitsomme Machina: The Machines Of God fra 2000, mens låtene på Zeitgeist er litt mer tilgjengelige på linje med Gish og Siamese Dream, som er deres to første plater fra 1991 og 1993.
Nå, etter den katastrofalt dårlige soloplata MyFutureEmbrace, blåser Billy Corgan altså liv i navnet Smashing Pumpkins igjen, men verken James Iha (gitar), D'Arcy (bass) eller Melissa Aur Der Maur er å finne i rekkene.
Smashing Pumpkins er med andre ord ikke det det engang var besetningsmessig, og Zeitgeist er innspilt med Jimmy Chamberlain på trommer og Billy Corgan på alt annet. Likevel, med Jimmy Chamberlains tilstedeværelse med sitt distinkte trommesound, låter det mer Pumpkins enn det gjorde på 1998-plata Adore, innspilt mens Chamberlain var på rehab. Sånn sett låter faktisk Zwan-plata Mary Star Of The Sea mer Pumpkins enn Adore også, bandet Corgan og Chamberlain gav ut plate med i 2002.
Låtmessig er det mye berg- og dalbane her, og meloditeften virker som en smule forsvunnet for mannen som har gitt oss låter som "Today", "Tonight, Tonight, Tonight", "Disarm" "Bullet With Butterfly Wings" og "1979" for å friske opp hukommelsen litt. Visst er her noen lyspunkter, som "That's The Way (My Love Is)" og singelen "Tarantula" og den litt kaotiske men likefullt tøffe åpningen "Doomsday Clock". Produksjonen, signert herrene Corgan og Chamberlain er det imidlertid ingen ting å utsette på, og det låter stort, energipreget og med endeløst gitarøs.
Ellers er det mye mas fra Corgan som virker litt desperat, og klamrer seg fast til et kjent navn med mye historie, etter at både hans nye band Zwan og hans solokarriere gikk i vasken. Likefullt har Smashing Pumpkins vært Corgans verk, og så lenge han har med seg den karakteristiske Chamberlain på laget, så kan det jo hende at gamle låtskriverkunster blir som nye over tid, men Zeitgeist er litt i tynneste laget for oss som har ventet i 7 år på dette.
Del på Facebook | Del på Bluesky