Jimmy Page & The Black Crowes: Live At The Greek
Hadde man ikke visst bedre, kunne man fort komme til å oppfatte dette som Led Zeppelin med ny vokalist. The Black Crowes er nemlig overraskende tro mot Zeppelins original utgaver. Men kanskje er Chris Robinson en mye tøffere vokalist enn Robert Plant noen gang rakk å bli?
Jimmy Page & The Black Crowes er blitt et samarbeid helt og holdent på eldregenerasjonens premisser. Med unntak av noen bluesklassikere, serveres sågodtsom utelukkende Led Zeppelin-låter. Det er jo i utgangspunktet intet drawback, kan man vel si. Likevel; det er fristende å tenke: Om vokalisten Robert Plant hadde tatt kvelden, ikke trommisen John Bonham... Da ville Chris Robinson med stor sannsynlighet blitt hyra som vokalist i et sprell levende Led Zeppelin.
Ikke så å forstå at jeg hadde ønska meg det! Zeppelin var glitrende i sin form, og et nittitall uten The Black Crowes ville definitivt vært et fattigere tiår! Tankeeksperimentet er altså gjort med det for øyet å beskrive musikalsk innhold i disse live-opptakene: Page & Kråkene er Zeppelin med ny vokalist.
Og det er et Led Zeppelin mest i slekt med det tidlige Zeppelin - slik det fins dokumentert i BBCs fantastiske live-opptak fra det seine 60-tall. Streit blues & rock, mindre av det mer avanserte stoffet Page & Plant kom opp med i løpet av det seine 70-tall.
Dermed kommer heller ikke den høyst tilstedeværende keyboardisten David Harsch til å spille noen "forstyrrende" rolle. Tvertimot gir han denne tradisjonelle utgaven av Led Zeppelin en helt ny & ekstra dimensjon (sjekk "Sloppy Drunk"). Turister vil nok mene hans tilstedeværelse gjør uttrykket mindre "reint"; en innvending jeg kan forstå, uten å dele. Led Zeppelin er tross alt et band med klare røtter tilbake til Elmore James/Jerry Lee Lewis - men viktigere:
Samarbeidet Jimmy Page gjør med det ytterst tradisjonelle 70-talls-rock bandet The Black Crowes understreker - paradoksalt nok - hvilken betydning Zeppelin hadde for framveksten av den nå bortimot glemte sjangren grunge. (Jeg veit at 90-talls tungrockerne ynder å framheve Ozzy Osbournes meritter, et faktum jeg kan gjøre lite for å påvirke. Likevel er det min påstand at Pearl Jam & Stone Temple Pilots & Soundgarden & Alice In Chains først og sist står i gjeld til ett band; Led Zeppelin.)
Da er vi framme ved "Whole Lota Love", som illustrerende nok får avslutte albumet (og konserten, får vi gå ut fra).
Led Zeppelin var tidsmessig rett i hæla på Rolling Stones. Om vi sier Jagger/Richards leverte sine beste ting da 60-tall ble til 70-tall, er det antakeligvis korrekt å hevde at Page/Plant hadde sin storhetstid samtidig og to-tre-fire år på overtid.
Med denne utgivelsen er begge disse storhetene på sett og vis hedra. I 1994 kom den beste Stones-LPen som er gitt ut etter "Exile On Main St." (1972); Primal Screams "Give Out, But Don't Give Up". "Live At The Greek" tikker inn som det i mine ører beste Zep-albumet siden legendariske "II" (1969).
"Live At The Greek" er et dobbel-album som inneholder 20 låter, og har samla spilletid på 1 time og 50 minutter. Som bonus får du tre-fire minutter live-mix video/stillbilder fra scenen - akkurat nok til å skjerpe appetitten ytterligere. Norske konsertarrangører er nok dessverre for seint ute, men det er lov å håpe. Det er rett og slett for jævelig at vi skal gå glipp av dette.
Del på Facebook | Del på Bluesky