Diaz: 2050

Jessheim i huset! Med en merittliste lang som lite annet, var tiden inne for Diaz til å levere sin albumdebut. Mye av æren skal Tommy Tee ha, som ikke bare har holdt Diaz i tømmene til tiden var moden for en langspiller, men også for å ha gjort en stort sett utsøkt produsentjobb. Ingen direkte hårreisende spennende skive, men nydelig som grøt.


Mye prat om mister Tee nå, men det er tross alt han som står for musikken her. Ingen her i landet har vel gjort flere hip hop-produksjoner enn han, og på2050 kommer det bedre fram enn noen gang hvor god han er. Eksempler på hva som i mine ører høres flatt og gammelmodig ut, forekommer på visse spor, og beatsene er ikke alltid like varierte og dynamiske. Men vi har aldri før hørt større vidd i musikken generelt, og her er mye som smelter på tunga.

Diaz er halvt spansk, og presenterer stolt sin herkomst - både ved å rappe mye på spansk, og med backup-melodier rett fra spansk festivitas. Her fins mange framtidige litstetoppere, og det meste er kompromissløs, hardkok rap. Variasjonen er aldri for stor, og flittig produsentmanøvrering og Diaz’ ensartede stemme, sørger for helhet.

Angående Jessheim-sjefens stemme, kan den bli noe slitsom ved for heftig lytting. Han har for det meste grepet om mikrofonen, men at andre aktører tar over med jevne mellomrom er ofte befriende. Petter, Eye N’I, Channel Live, Cover, Opaque, N-Light-N og El the Sensei, er bare noen som sørger for nyanser, og hjelper til å løfte skiva enda et hakk.

Lyrisk er det tematisk få overraskelser, men mye velfortjent respekt for de som har tråkket stiene før han; kjærlighet til hip hop, litt damer, skryt og sedvanlig skyt. Flowen er som regel upåklagelig, og selv om ikke billedbruken er til å fryse av, er habiliteten absolutt på plussiden.

Jeg blir bare på et fåtall låter virkelig blåst av entusiasme, men det har mest med mine vaner å gjøre. For her er flust av briljante komposisjoner, innbydende beats og fiffige metaforer. Diaz har truffet korrekt med sin debut og sin smått harry Jessheim-image. Personligheter er ikke noe vi har for mange av fra før.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Holmlia-konsert mot rasisme på onsdag

(08.02.01) Noora, Sissel Kyrkjebø, Tommy Tee, Kjell fra Infinity og Kamillo er blant artistene som stiller opp og holder konsert mot vold og rasisme på Holmlia 14. februar. Selve konserten avholdes fra kl. 18.00 til 21.00 i et telt med plass nok til 3500 mennesker. En symbolsk inngangssum à kr. 20,- går direkte til det lokale engasjementet mot vold og rasisme.


Med Sentrum Scene mot rasismen!

(08.02.01) Tirsdag i neste uke, 13. februar, gjøres det klart for en større rock-mønstring mot rasismen i hovedstaden. Bertine Zetlitz kommer, det gjør også D´Sound - og flere. Generalsekretær i Sven Mollekleiv spør om også DU kommer? Vi finner liten grunn til å redigere hans appell:


Diverse Artister: ScandalNavia

(11.10.00) Et album som spriker i altfor mange retninger, og med altfor mange forskjellige acts. Helt feil, nemlig! Det kunne riktignok lett vært slik, men med de respektive egenartene ved fullstendig lag, og samtidig et så genuint sound, er dette albumet med de fremste, skandinaviske, rett og slett obligatorisk. Ikke alle sporene er like overbevisende, men helheten er et praktfullt dokument.


Hip Hop DON'T Stop

(23.09.00) (Oslo/PULS): Å anmelde et tre timers hip hop-maraton er nærmest fullstendig meningsløst. Men når det tross alt var utsolgt, og dermed flere som aldri kom seg innenfor dørene, er det vel kanskje allikevel på sin plass å la dem få vite hva de gikk glipp av. Angre nå, på at dere ikke kjøpte billett på forhånd, for dette var virkelig storstas.


T.P. Allstars: Norske Byggeklosser

(23.11.99) Tommy Tee kan med sitt hop-imperium som oftest skryte på seg høyere og høyere kvalitet på sine produkter. På “Norske Byggeklosser” skjer veldig lite tilfeldig, noe som har resultert i et særdeles solid og helstøpt album, men samtidig også temmelig fritt for lekne utskeielser.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.