Diaz: 2050

Jessheim i huset! Med en merittliste lang som lite annet, var tiden inne for Diaz til å levere sin albumdebut. Mye av æren skal Tommy Tee ha, som ikke bare har holdt Diaz i tømmene til tiden var moden for en langspiller, men også for å ha gjort en stort sett utsøkt produsentjobb. Ingen direkte hårreisende spennende skive, men nydelig som grøt.


Mye prat om mister Tee nå, men det er tross alt han som står for musikken her. Ingen her i landet har vel gjort flere hip hop-produksjoner enn han, og på2050 kommer det bedre fram enn noen gang hvor god han er. Eksempler på hva som i mine ører høres flatt og gammelmodig ut, forekommer på visse spor, og beatsene er ikke alltid like varierte og dynamiske. Men vi har aldri før hørt større vidd i musikken generelt, og her er mye som smelter på tunga.

Diaz er halvt spansk, og presenterer stolt sin herkomst - både ved å rappe mye på spansk, og med backup-melodier rett fra spansk festivitas. Her fins mange framtidige litstetoppere, og det meste er kompromissløs, hardkok rap. Variasjonen er aldri for stor, og flittig produsentmanøvrering og Diaz’ ensartede stemme, sørger for helhet.

Angående Jessheim-sjefens stemme, kan den bli noe slitsom ved for heftig lytting. Han har for det meste grepet om mikrofonen, men at andre aktører tar over med jevne mellomrom er ofte befriende. Petter, Eye N’I, Channel Live, Cover, Opaque, N-Light-N og El the Sensei, er bare noen som sørger for nyanser, og hjelper til å løfte skiva enda et hakk.

Lyrisk er det tematisk få overraskelser, men mye velfortjent respekt for de som har tråkket stiene før han; kjærlighet til hip hop, litt damer, skryt og sedvanlig skyt. Flowen er som regel upåklagelig, og selv om ikke billedbruken er til å fryse av, er habiliteten absolutt på plussiden.

Jeg blir bare på et fåtall låter virkelig blåst av entusiasme, men det har mest med mine vaner å gjøre. For her er flust av briljante komposisjoner, innbydende beats og fiffige metaforer. Diaz har truffet korrekt med sin debut og sin smått harry Jessheim-image. Personligheter er ikke noe vi har for mange av fra før.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Holmlia-konsert mot rasisme på onsdag

(08.02.01) Noora, Sissel Kyrkjebø, Tommy Tee, Kjell fra Infinity og Kamillo er blant artistene som stiller opp og holder konsert mot vold og rasisme på Holmlia 14. februar. Selve konserten avholdes fra kl. 18.00 til 21.00 i et telt med plass nok til 3500 mennesker. En symbolsk inngangssum à kr. 20,- går direkte til det lokale engasjementet mot vold og rasisme.


Med Sentrum Scene mot rasismen!

(08.02.01) Tirsdag i neste uke, 13. februar, gjøres det klart for en større rock-mønstring mot rasismen i hovedstaden. Bertine Zetlitz kommer, det gjør også D´Sound - og flere. Generalsekretær i Sven Mollekleiv spør om også DU kommer? Vi finner liten grunn til å redigere hans appell:


Diverse Artister: ScandalNavia

(11.10.00) Et album som spriker i altfor mange retninger, og med altfor mange forskjellige acts. Helt feil, nemlig! Det kunne riktignok lett vært slik, men med de respektive egenartene ved fullstendig lag, og samtidig et så genuint sound, er dette albumet med de fremste, skandinaviske, rett og slett obligatorisk. Ikke alle sporene er like overbevisende, men helheten er et praktfullt dokument.


Hip Hop DON'T Stop

(23.09.00) (Oslo/PULS): Å anmelde et tre timers hip hop-maraton er nærmest fullstendig meningsløst. Men når det tross alt var utsolgt, og dermed flere som aldri kom seg innenfor dørene, er det vel kanskje allikevel på sin plass å la dem få vite hva de gikk glipp av. Angre nå, på at dere ikke kjøpte billett på forhånd, for dette var virkelig storstas.


T.P. Allstars: Norske Byggeklosser

(23.11.99) Tommy Tee kan med sitt hop-imperium som oftest skryte på seg høyere og høyere kvalitet på sine produkter. På “Norske Byggeklosser” skjer veldig lite tilfeldig, noe som har resultert i et særdeles solid og helstøpt album, men samtidig også temmelig fritt for lekne utskeielser.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.