Steinar Albrigtsen & Tom Pacheco: Nobodies

Pacheco og Albrigtsen er tilbake igjen, syv år etter at de debuterte sammen med “Big Storm Comin”. For alle de som likte den, skulle “Nobodies” være veldig godt nytt. Låter uten særlig mer enn velspilte gitarer og de to herrenes stemmer i sentrum er sentrert rundt som oftest enkle, men gode melodier. Her er riktignok ting som etter mitt skjønn kunne vært annerledes, men alt i alt er det blitt et album med mange gode øyeblikk.


Det musikalske landet ligger selvfølgelig der det alltid har ligget med disse, men så forventer nok de færreste spesielt musikalske krumspring av Steinar Albrigtsen. Heller ikke Pacheco, som har hatt flest fingre med i låtskrivingen her, gjør fyrverkeri av seg, men gir virkelige sanger om virkelige liv - sanger som er ment å ha nok kraft i seg selv til å slippe spesielt mye mer fiksfakseri enn drevne gjestemusikanter.

De er det da også flere av her, deriblant Rick Danko (R.I.P.), John Sebastian, Scott Petito, Tony Levin og Richard Bell - for å nevne noen. De greier for så vidt ikke å dekke over den (alt for ofte) platte produksjonen eller et par direkte svake låter. Derimot bidrar de til å bygge opp under de dominerende tilfellene av flittig forteller- og melodikunst.

Har du hatt sansen for hva disse gutta har gjort tidligere, skulle det ikke være noe i veien for at også “Nobodies” skulle falle i veldig god jord. Kanskje ikke obligatorisk, men absolutt verdt et forsøk.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Steinar Albrigtsen forgyller Tom Pacheco

(26.04.23) Det fins hundrevis av tribute-band til storheter som Rolling Stones og Guns ‘N’ Roses. Men et helt album tilegna Tom Pacheco?


The Long Walk: The Long Walk

(20.02.04) Tom Pacheco - den gamle hedersmannen - har slått seg sammen med tre unge nordmenn og en like ung svenske. Sammen er de The Long Walk, og sammen presenterer de folkrock av den tidvis heller tunge sorten. Men historiene til Pacheco står alltid i sentrum.


Steinar Albrigtsen: Stripped

(05.05.01) Selve roots-scenens frontfigur Steinar Albrigtsen tar denne gang et tvetydig sjumilssteg tilbake til røttene. Han tar for seg både gammel og eldgammel blues, den bluesen man hørte i bomullsmarkenes tid; rockens røtter. Men, det er også Steinar Albrigtsens røtter, mange av disse låtene er nemlig de låtene han en gang på åtti-tallet forsøkte å få platekontrakt med. Den gang antageligvis i en litt annen tapning enn den vi blir presentert for her.


En duett om Håpet og Den kalde krigen

(29.02.00) - Om Roswell-mysteriet var sant? (Romvesener i amerikansk ørken, UFO'er, etc. -Red.) Sannsynligvis ikke! Men jeg vil ikke vite det. Jeg hater tanken på at mennesket skal forstå absolutt alt! Jeg liker til og med tanken på at krokodiller skal ha dukka opp i New Yorks kloakk - zooma inn fra Florida!


Unplugged, indeed!

(25.02.00) Akustiske gitarer, ingen mikrofoner - none whatsoever - midt på gulvet på pinnestoler: Mikael Wiehe, Eric Andersen, Åge Aleksandersen, Tom Pacheco, Steinar Albrigtsen og The Bands Jim Weider!


Elvelangs, med pedal steel

(31.01.26) I det musikalske vokabularet fins et ord som heter programmusikk. Det betyr ofte at musikken framkaller bilder av naturen og alle dens fenomener for lytteren. Du skjønner at vi befinner oss i iskaldt farvann når du hører musikken til «Orions belte», eller hva? Til tonene av «Langeleik» strømmer elvene, sakte.


En konsert med Fights går fort unna!

(29.01.26) Kom deg på neste konsert. Du er herved advart: Jeg kan love deg en kveld proppfull av energi, gode låter og heidundrandes moro.


Knall kveld med "Tour de Force"

(29.01.26) Rock på trompet? Tanken er så absurd at jeg bare måtte forsøke, mener Ole Edvard Antonsen. Resultatet ble «Tour de Force», en eventyrlig platesuksess som i 1992 befant seg i godt over 100.000 norske hjem!


Støy med sarte melodier - Foetus

(27.01.26) Årets første skive er herved kjøpt. Lenge har det versert rykter om ny Foetus-skive og jeg har ventet i spenning. At den utelukkende skulle komme på Bandcamp hadde jeg ikke fått med meg, men etter å ha hørt førstelåta bare måtte jeg handle litt.


Upåklagelig pop fra Madison Beer

(27.01.26) Det er pent, detaljrikt og godt balansert. Madison Beer står fram som en sterkt popartist.


Häxer speller herlig heksepønk!

(26.01.26) Stemningen er god og jeg må bare kjenne på veggen for å sjekke at den ikke har begynt å svette: et helt dagligdags fenomen på pønkekonserter eller partybuler på nittitallet.