Steinar Albrigtsen forgyller Tom Pacheco

Det fins hundrevis av tribute-band til storheter som Rolling Stones og Guns ‘N’ Roses. Men et helt album tilegna Tom Pacheco?


Det enkle svaret er at Tom Pacheco (1946 -) er en fantastisk låtskriver. Og det kommer på ingen måte som noen overraskelse at det er nettopp Steinar Albrigtsen som spiller inn Pachecos sanger påny. Herrene Albrigtsen og Pacheco har tidvis samarbeida tett i flere tiår. «Big Storm Comin’» kom i 1993, «Nobodies» i 2000.

Nå har Steinar Albrigtsen samla et helnorsk band for å gi nytt liv til Tom Pachecos sanger. Alle med et minimum kjennskap til norsk country/americana-miljø vil dra kjensel på navn som Øyvind Madsen, Knut Hem, Knut Koppang, Rune Arnesen og Espen Fjelle. I tillegg gjør Albrigtsens familiemedlemmer Monika Nordli og Jakob Albrigtsen en solid innsats. Tar jeg med produsent Ernst Nikolaisen har jeg vel fått med meg hele hurven?

Utgangspunktet er altså Tom Pachecos låter. Pacheco var americana lenge før begrepet americana ble oppfunnet. Country med en touch av singer/songwriter. Og han har som regel likt å plugge inn gitaren – om ikke på 10+ - så i hvert fall ganske høyt.

«The Pacheco Project» bryter sånn sett med originalen. Dette er mye mer stille og rolig – uten å miste tak i originalversjonene.

Resultatet er et gjennomført vakkert album. Dette bandet spiller bare fint sammen! Hvis du er en av dem som til vanlig liker den sjangeren dette handler om, vil du helt sikkert bli glad i dette albumet. Det låter rett og slett strøkent.


Del på Facebook | Del på Bluesky

The Long Walk: The Long Walk

(20.02.04) Tom Pacheco - den gamle hedersmannen - har slått seg sammen med tre unge nordmenn og en like ung svenske. Sammen er de The Long Walk, og sammen presenterer de folkrock av den tidvis heller tunge sorten. Men historiene til Pacheco står alltid i sentrum.


Steinar Albrigtsen: Stripped

(05.05.01) Selve roots-scenens frontfigur Steinar Albrigtsen tar denne gang et tvetydig sjumilssteg tilbake til røttene. Han tar for seg både gammel og eldgammel blues, den bluesen man hørte i bomullsmarkenes tid; rockens røtter. Men, det er også Steinar Albrigtsens røtter, mange av disse låtene er nemlig de låtene han en gang på åtti-tallet forsøkte å få platekontrakt med. Den gang antageligvis i en litt annen tapning enn den vi blir presentert for her.


Steinar Albrigtsen & Tom Pacheco: Nobodies

(03.04.00) Pacheco og Albrigtsen er tilbake igjen, syv år etter at de debuterte sammen med “Big Storm Comin”. For alle de som likte den, skulle “Nobodies” være veldig godt nytt. Låter uten særlig mer enn velspilte gitarer og de to herrenes stemmer i sentrum er sentrert rundt som oftest enkle, men gode melodier. Her er riktignok ting som etter mitt skjønn kunne vært annerledes, men alt i alt er det blitt et album med mange gode øyeblikk.


En duett om Håpet og Den kalde krigen

(29.02.00) - Om Roswell-mysteriet var sant? (Romvesener i amerikansk ørken, UFO'er, etc. -Red.) Sannsynligvis ikke! Men jeg vil ikke vite det. Jeg hater tanken på at mennesket skal forstå absolutt alt! Jeg liker til og med tanken på at krokodiller skal ha dukka opp i New Yorks kloakk - zooma inn fra Florida!


Unplugged, indeed!

(25.02.00) Akustiske gitarer, ingen mikrofoner - none whatsoever - midt på gulvet på pinnestoler: Mikael Wiehe, Eric Andersen, Åge Aleksandersen, Tom Pacheco, Steinar Albrigtsen og The Bands Jim Weider!


Ethereal Treason - alt annet enn "anonymt"

(09.03.26) Behagelig og dyktig vokal. Florlette og blytunge melodier. Velspilt og vakker. Delikat og dyster. Intens og iriserende.


To ganger girlpower på Sentrum scene

(08.03.26) Vi var til stede med fotograf denne kvelden, men dessverre ingen skrivende anmelder. Men av reaksjonene i publikum å dømme, er denne konserten så absolutt verdt å markere.


Storslagent Gnars Barkley, men timingen skurrer

(07.03.26) Det er få som egentlig har gått og ventet på en gjenforening av Gnarls Barkley, men likevel er duoen bak monsterhiten «Crazy» tilbake med ny musikk nå i 2026 - nesten som om tiden plutselig er skrudd 20 år tilbake.


Can-can, kjærlighet, Sondre Lerche og coverlåter på steroider!

(06.03.26) Når teppet går opp på Chateau Neuf (for andre gang), er det som å tre inn i et Paris som aldri helt har eksistert, men som vi alle likevel kjenner igjen. (Vi så jo alle filmen på kino i 2001.) Rødt fløyel, fjær, glitrende korsetter og en scenografi som ikke bare antyder dekadanse, men nærmest kaster den i fanget på publikum. "Moulin Rouge! The Musical" er ikke en forestilling som nøyer seg med et dryss glitter. Her kommer hele konfettikanonen!


Kristi Brud - en opplevelse i levende live

(05.03.26) De er gode på plate. Men Kristi Brud på scenen er så mye mer - så mye mer, av alt.


Gluecifer - aldri har de vært bedre

(02.03.26) Allsangen ljomer. Biff trenger knapt synge sjøl. Energien på scena gjør at bandet stråler, og det smitter over. Noen konsertkvelder er bedre enn andre – dette var en av dem.