En duett om Håpet og Den kalde krigen

- Om Roswell-mysteriet var sant? (Romvesener i amerikansk ørken, UFO'er, etc. -Red.) Sannsynligvis ikke! Men jeg vil ikke vite det. Jeg hater tanken på at mennesket skal forstå absolutt alt! Jeg liker til og med tanken på at krokodiller skal ha dukka opp i New Yorks kloakk - zooma inn fra Florida!

Tom Pacheco, Steinar Albrigtsen


Det er Tom Pacheco som snakker, plateaktuell sammen med Steinar Albrigtsen. Denne for mange kanskje underlige innledninga på samtalen skyldes at Pacheco sist gang vi møttes, på sitt album "Bluefilds", nettopp hadde levert en låt om Roswell-saken.

Pacheco smiler, drikker kaffe - og utdyper dette med alligatorene:

- De er 18 fot lange, de er blinde, og kommer fra Columbia - tror jeg - Blind Stoned Alligators!

- Et fantastisk navn på et band!, mener kollega Albrigtsen.

Og da, er det kanskje på tide med litt musikk.

FORSKJELLIG & ENHETLIG

Albumet er spilt inn i Woodstock, ifølge Pacheco - og den mannen har grep - det fjerdestørste produksjonsmiljøet i Statene i dag; etter New York, Los Angeles og Nashville. Babel Fish har akkurat vært der, og herr Albrigtsen går god for at "Mania" lå på den lokale jukebox'en da han var der.

Da er det sant, og på sin plass å spørre Albrigtsen hva som skiller samarbeidet med Pacheco fra det han har gjort med Jørn Hoel?

- Jørn har jeg kjent bestandig, Tom har jeg ikke kjent mer enn i ti år. Likevel; de ti åra gjør at jeg føler jeg har kjent ham bestandig, så dét ble ikke noen stor forskjell, eller hva? La meg si det slik: Jeg har vært med på å skrive flere sanger i samarbeidet med Tom, og det må vel være riktig å si at Hoel & Albrigtsen er mer pop enn Pacheco/Albrigtsen. Kanskje er dette samarbeidet også hakket vanskeligere tilgjengelig - for publikum, selv om jeg mener vi ligger godt innafor grensene for folk-rock-sjangeren.

- Likevel er det et faktum at låtene på dette albumet stilmessig skiller seg temmelig mye fra hverandre; det er et stykke å gå fra bluegrass i "Night Town Blues" til sødmefylte "It's So Strange"...?

- Yes!, mener Pacheco. - Musikken beveger seg innafor et vidt spekter, men vi har likevel gjort vårt ytterste for å lage et enhetlig album, et album som bevarer den samme grunntonen.

COUNTRY-SCI-FI!

Noen som så et TV-program på BBC nylig som handla om Area 51? Area 51 er betegnelsen på et nytt "mystisk" senter - en slags militær base - et sted i USAs mest øde landområder. Tom Pacheco er i hvert fall øyeblikkelig på nett, og - listen, carefully:

- I 1976 lagde jeg et album for RCA under tittelen "The Outsider". Det var et gjennomført country-album, med like gjennomførte science ficton-tekster! En av låtene het "Jesus comes back as a gun-man"! Jeg spilte det inn i Las Vegas. Da jeg dro derfra, vi holdt på med noe slags filming, oppdaga jeg plutselig at jeg befant meg en drøy kilometer fra Area 51!

- Men tror du på mystikken rundt Area 51? Raioaktivitet som har tatt livet av folk som har joba der...?

- Myndighetene steller med noe mystisk, en type eksperimenter foregår der - dét, er jeg helt sikker på.

DANKO - OG EN SANG OM HÅP

En av de aller flotteste sangene på "Nobodies" heter ""They Can't Touch You Now", en sang som inluderer et oppsiktsvekkene og det er vel lov å si hjerteskjærende bidrag fra Rick Danko - en av The Bands grunnleggere. Han døde i desember 1999.

Nå viser det seg at sangen er relativt gammel, at den faktisk var ment for Tom Pachecos '97-album "Bluefields". Omstendighetene tatt i betraktning er det nærmest umulig ikke å lytte til den som en sang om og til Danko.

- One of those weird things, sier Pacheco. - Det var Steinars idé å gå løs på den.

Og da lar vi vel Albrigtsen overta:

- Jeg skjønner at den i ettertid oppfattes som en Danko-relatert låt, og for all del; dét er fint - Danko var et flott menneske. Men "They Can't Touch You Now" er - slik jeg oppfatter det - like mye en tekst om et levende menneske, muligens i ferd med å komme seg ut av et eller annet traume; knark, alkohol... jeg oppfatter den først om fremst som en sang om håp.

De sørger åpenbart over Danko, men gir klart uttrykk for at dødsfallet ikke akkurat om overraskende. De skisserer et bilde av en mann som røyka for mye, drakk for mye, som etter hvert ble overvektig - en mann som brant sitt lys i begge ender.

Pacheco:

- Gary Alexander, journalisten og forfatteren som har skrevet liner-notes til vårt album, skrev en nekrolog over Danko der han sa det sånn:

He died the way he lived. He played his heart out.

Rick Danko døde av hjerteinfarkt.

BUSH & McCAIN & DEN KALDE KRIGEN

"Nobodies" inneholder en helt utrolig sang kalt "Teddy Roosevelt", en gang presdent i Amerikas Forente Stater. Nasjonalsymbol, krigshelt - en offentlig statue. I Pachecos bitende tekst heter det:

Teddy Roosevelt was no hero/Tedy Roosevelt was a fool.

Ingenting tyder på at opphavsmannen stemmer Bush en gang i november...

Pacheco:

- Du kan være helt sikker på at jeg ikke stemmer på Bush! Og minst like sikker på at jeg ikke stemmer på hans rival hos republikanerne. John McCain er enda verre! En slags Ronald Reagan x 2! Han har a zero record i miljøbevegelsen, og er... vel; pro-gun - behøver jeg si mer?

- Men sangen vil neppe få tung rotasjon på amerikansk radio?

- I don't care.

- I en verden av tomme pop-låter er det viktig at noen serverer noen statements, mener Albrigtsen. Og det er det vel ikke så vanskelig å være enig i.

- Men Pacheco; dere - USA - har ikke dere nettopp vinni den store krigen, den Kalde? Så kommer du her og kaster dritt på en av de virkelig legendariske presidentene?!

- Den Kalde Krigen? Tror du virkelig amerikanerne går rundt og husker den? Nå? Over ti år etter Murens fall? USAs befolkning er programmert til å ha 10 minutters hukommelse!

SNART LIKE VED

Tom Pacheco har - som vanlig - skrevet "sånn rundt regna 50 sanger siden sist ". Så mange er det bare ikke plass til på ett album. Hvor han gjør av dem?

- Jeg er god på arkiv, sier han og slår ut med hendene - og blir avbrutt av Albrigtsen:

- Det var sånn jeg fant "She Belongs To The Rain" - den lå dypt begravd i Toms arkiv.

Tom Pacheco & Steinar Albrigtsen spiller på Ole Bull-festiavlen i Bergen 1. mai, men håper å starte en lengre Norges-turné før det - fra Finnmark, sørover, helt ned, og helt fram til Oslo. De skal ha med seg "et lite, norsk band, Steinar skal spille litt el-gitar - ellers bare bass, trommer og keyboard".

Det blir ganske sikkert fett nok.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Steinar Albrigtsen forgyller Tom Pacheco

(26.04.23) Det fins hundrevis av tribute-band til storheter som Rolling Stones og Guns ‘N’ Roses. Men et helt album tilegna Tom Pacheco?


The Long Walk: The Long Walk

(20.02.04) Tom Pacheco - den gamle hedersmannen - har slått seg sammen med tre unge nordmenn og en like ung svenske. Sammen er de The Long Walk, og sammen presenterer de folkrock av den tidvis heller tunge sorten. Men historiene til Pacheco står alltid i sentrum.


Steinar Albrigtsen: Stripped

(05.05.01) Selve roots-scenens frontfigur Steinar Albrigtsen tar denne gang et tvetydig sjumilssteg tilbake til røttene. Han tar for seg både gammel og eldgammel blues, den bluesen man hørte i bomullsmarkenes tid; rockens røtter. Men, det er også Steinar Albrigtsens røtter, mange av disse låtene er nemlig de låtene han en gang på åtti-tallet forsøkte å få platekontrakt med. Den gang antageligvis i en litt annen tapning enn den vi blir presentert for her.


Steinar Albrigtsen & Tom Pacheco: Nobodies

(03.04.00) Pacheco og Albrigtsen er tilbake igjen, syv år etter at de debuterte sammen med “Big Storm Comin”. For alle de som likte den, skulle “Nobodies” være veldig godt nytt. Låter uten særlig mer enn velspilte gitarer og de to herrenes stemmer i sentrum er sentrert rundt som oftest enkle, men gode melodier. Her er riktignok ting som etter mitt skjønn kunne vært annerledes, men alt i alt er det blitt et album med mange gode øyeblikk.


Unplugged, indeed!

(25.02.00) Akustiske gitarer, ingen mikrofoner - none whatsoever - midt på gulvet på pinnestoler: Mikael Wiehe, Eric Andersen, Åge Aleksandersen, Tom Pacheco, Steinar Albrigtsen og The Bands Jim Weider!


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!