Lambchop: Nixon
Det er nesten så man tror at det står til nå ukjente krefter bak mye av musikken på dette albumet. Mest fordi man føler seg så liten når slikt skal beskrives, men også fordi dette er mektig, lite sjangerrespekterende og veldig vakker musikk. Nixon er intet mindre enn en fantastisk plate.
Lambchop holder seg fortsatt på den rolige siden av intensiteten. Låtene er neddempede og smektende i seg selv, men The Nashville String Machine sørger for at herligheten blir enda mer flyvende og skjønn. Steelgitar og maleriske strykere i skjønn forening over Kurt Wagners overbevisende stemme. Som oftest mørk og nærmest knirkende, før han går i falsett, og gjør heder på Curtis Mayfield. For her er nesten like mye følelser av soul som av enhver avart americana. Romantikk og død side om side i et musikalsk landskap Lambchop er ganske alene om.
Nixon vil kanskje være lett å avfeie ved første høring, men ta mitt ord på at dette albumet bare vil vokse og vokse. Melodiene både trenger og fortjener å bli hørt, og de tåler det. Jo mer, jo bedre.
Del på Facebook | Del på Bluesky