Lambchop: Len deg tilbake, lukk øynene og nyt

Du får helt sikkert ikke høre mye vakrere musikk i år.

Av Arild Rønsen // 07.07.21

Ett år etter det fantastiske coveralbumet «Trip», vender Kurt Wagner tilbake med fløyelsmyk populærmusikk.

Jeg velger uttrykket «populærmusikk», selv om den er populær i ganske så engere kretser. I disse kretsene er den til gjengjeld veldig populær. Jeg befinner meg i det selskapet.

Lambchop har siden starten midt på 90-tallet bestått av et utall forskjellige musikere. Denne gang har Wagner i første omgang søkt støtte hos bassisten James McNew (Yo La Tengo), alt-mulig-instrumentalisten og arrangøren Ryan Olson, og produsent Jeremy Ferguson.

Det går sakte – saktere – saktest. Nesten hele veien til lyden av de stilfulle hornarrangementene til Ryan Olson. Kurt Wagner snakker like mye som han synger, ofte som Nick Cave. Mye minner om stemninga på Bob Dylans «Murder Most Foul» og «I Contain Multitudes». Mer med en vakker sopran i koret.

«Showtunes»? En artig tittel – men forvent alt annet enn Dizzy Tunes på Chat Noir. Albumet er fylt av en nydelig blanding av keyboards, DJ-effekter, tilbakelente gitarer og nær sagt alle typer blåseinstrumenter – alt til akkompagnement av Kurt Wagners resitasjon.

Del på Facebook | Del på Bluesky

Lambchop på jakt etter cover-hits?

(19.11.20) Mange ganger, kanskje for ofte, tyr plateanmeldere til klisjeen «vanskelig å sette i bås». Om det bare én eneste gang skulle være på sin plass, må det være i tilfelle Lambchop.

Lambchop: Damaged

(17.10.06) Kurt Wagner er en av disse særingene som år etter år leverer godsaker til et relativt stabilt antall fans via sitt musikerkollektiv Lambchop. "Damaged" føyer seg pent og pyntelig inn i rekka av fine album - uten at det er noe mesterverk vi får servert denne gangen.

Småkjedelig Lambchop

(27.09.02) (Oslo/PULS): Jeg tok turen til Rockefeller i går for å bli frelst. Kurt Wagner har jeg hørt så mye godt om, at det nesten er flaut å si at jeg ikke har sjekka ut Lambchop tidligere. Men, jeg blei verken frelst, eller medlem av fanklubben dems basert på gårsdagens forestilling.

En verdig avslutning

(11.07.00) På Quartfestivalens siste dag var Lambchop aller siste band ut.
-We're a few members short tonight, they're all tied up in the toilet. But we'll do the best we can and play some new songs for you, sa frontfigur Kurt Wagner og satte seg ned med gitaren på scenekanten.

Lambchop: Nixon

(06.03.00) Det er nesten så man tror at det står til nå ukjente krefter bak mye av musikken på dette albumet. Mest fordi man føler seg så liten når slikt skal beskrives, men også fordi dette er mektig, lite sjangerrespekterende og veldig vakker musikk. “Nixon” er intet mindre enn en fantastisk plate.

Hardrock og puddelpowermetall

(18.10.26) Hjelpes, tenkte jeg, detta låt rimelig garasjeband. Som i band som smeller på garasjeporter. Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg kom frem til at det nok skyldtes elendig miksing av trommene, som ble underbygget av en lengre trommesoundcheck mellom banda.

Imponerende, Avkrvst

(17.10.26) Smått amputert konsert for vårt vedkommende, men vi fikk med oss mer enn nok til å skjønne at Avkrvst er et band å holde et våkent øye med.

To himmelske kvelder med New Model Army

(16.10.26) Om låtlista fredag var bra, og full av hitsa deres, var den på lørdag spektakulær. To timer i himmelen, selv om vi er i djevelens røv.

Anita Skorgan snakker rett fra levra

(15.10.26) En vakker selvbiografi. Ei bok du blir glad av å lese, ei bok du blir lei deg av å lese. Og ikke minst – ei bok du blir tankefull av å lese.

Digg fredagsdisco på Park!

(14.10.26) Det er ikke mye å utsette på Ora the Molecule. Oslojenta som har jobbet med «de fleste» og serverer smektende 70- og 80-tallsrytmer med Chic-aktig funkbass, Madonna, ABBA og Moroder i miksen.

Neil Young glitrer på sitt 50. studioalbum

(14.10.26) Han har runda 80, men pøser ut gammelt og nytt stoff i et tempo som kunne ta pusten av en konfirmant. «Second Song» er noe av det aller beste han har gitt ut på denne sida av årtusenskiftet.