Kurt Rosenwinkel: The Enemies Of Energy
Da tar vi like godt sjansen og stikker haka fram: Den neste store gitaristen i kjølvannet etter Bill Frisell, Pat Metheny og John Scofield heter Kurt Rosenwinkel.
Vi har gjennom hans medvirkning i bl.a. Paul Motians Electric Bebop Band ant at det var noe ekstraordinært på gang, og med hans første cd på et stort selskap under eget navn kommer bekreftelsen.
Til tross for at det høres ut som om Rosenwinkel kommer fra et eller annet preusisk-talende land, er han født og oppvokst i Philadelphia, USA. Han begynte å spille som åtteåring, og leda eget band før han kom i tenåra. Første musikalske stoppested var rocken, og grunnen til at han tok en skarp venstresving i ung alder skal i stor grad tilskrives Pat Metheny. Den unge veteranens unike gitarspråk i grenselandet mellom alle sjangre har satt flere enn Rosenwinkel i gang med å finne sin egen løype.
Denne innspillinga er gjort, hvis opplysningene i omslaget er korrekte, allerede i 1996 og for meg er det ubegripelig at den har blitt holdt tilbake helt til nå. På den annen side er det en fin bekreftelse på at det Rosenwinkel holder på med ikke på noen måte går ut på dato. Dette er tidløs musikk som kan plukkes fram igjen om ti år for den sakens skyld, og stadig låte like frisk nok et likhetstrekk med det bl.a. Metheny har skapt. Ellers er ikke likhetstrekkene så mange. Sjølsagt er det mulig å høre at Rosenwinkel har latt seg inspirere av alle de tre nevnte moderne gitarheltene, men både som låtskriver og solist har han allerede sitt eget uttrykk.
Bandet, som Rosenwinkel tross mange andre gjøremål har holdt sammen i lang tid, er en viktig faktor i hvordan han sjøl og musikken hans låter. Musikken er både intrikat og enkel, den er groovy, samtidig som den kan være innadvendt, den henter elementer både fra jazz, rock, etnisk musikk og annen samtidsmusikk med andre ord musikk som har et høyst personlig stempel.
Trommeslager Jeff Ballard, tangentmann Scott Kinsey, bassist Ben Street og tenorsaksofonist Mark Turner utgjør Rosenwinkels svært så homogene band, og mutters aleine har Rosenwinkel greid å gi etnisk musikk nok et nytt ansikt med sin The Polish Song akustisk gitar og vokal på et spontan-språk Rosenwinkel mener må være polsk. Etnisk musikk vil aldri bli det samme etter dette!
Del på Facebook | Del på Bluesky