Møt Pat Metheny - Moldes 'Artist in Residence'

(Molde/Fire Flate/PULS): - Om ikke dette blir særdeles hardt arbeid? Tvert imot! Sannheten er at jeg ser på dette som en ny type ferie! Det er en nytelse å være i Molde! Fire Flate/PULS møter Pat Metheny. Han er elendig kledd for anledninga, men den saken lar vi ligge i denne omgang. Hils på sjølveste sjefen under årets Moldejazz – artist in residence; Mr. Pat Metheny. Han tar det tilsynelatende på hæl’n – men noe forteller oss at han er særdeles godt forberedt. I løpet av fem dager skal han spille seks konserter. (NB! Nettlesere! PULS styrte festivalavisa Fire Flate under årets Molde-festival; derav noen små "tidsforskyvelser" i vår dekning.)

Pat Metheny

Av Arild Rønsen // 16.07.01

---

Vi møter ham ti minutter før han går på første øving med Erlend Skomsvoll og Trondheim Jazzorkester. Vi kan jo ikke på forhånd vite at han foreløpig ikke har hørt et kvidder av hva som skal skje i Idrettens Hus mandag kveld – trass i at det altså er musikk som skal framføres this very evening.

- Erlaaind? Svarer Metheny, det lyder som et spørsmål.

- Skomsvoll, sier vi. Erlend Skomsvoll.

- Oh… jeg har bare ikke hørt ordendtlig hvordan navnet hans uttales. Erlend, yes – jeg har akkurat hatt et møte med ham. Det virker som om han har alt på plass, og jeg har selvfølgelig hørt hva han er god for. Han spilte forresten et helt nytt opptak for meg; jeg visste ikke at han virkelig er en virtuos som pianist!

OGSÅ AKKURAT HER, DA – I MOLDE

Artist in residence – det betyr på godt norsk at han har fått frie tøyler. ”Gjør hva du vil,” mente festivalledelsen. Og det er det han har bestemt seg for å gjøre.

- Jeg har faktisk fått mange henvendelser av denne typen tidligere, men har aldri hatt sjans – ikke før nå. Da er det spesielt moro at det klaffa akkurat her i Molde. Jeg mener; vi snakker om en major festival. En festival med tradisjon, en festival med ambisjoner – en annerledes, en viktigere festival enn de fleste andre.

Han har spilt med alle, men ønsker ikke å snakke om favoritt-samarbeidspartnere. Han gjør dog et unntak for Charlie Haden.

- Det er vanskelig å sammenlikne han med noen andre. Vi har kjent hverandre… bestandig, vokste opp i samme stat, Missouri. Vi har et helt spesielt, personlig vennskap. Musikalsk tok alt en ny vending omtrent på den tida han spilte med Keith Jarrett og jeg med Gary Burton, en gang midt på 70-tallet – men vi har kjent hverandre mye lenger enn som så.

DET HANDLER OM SOUND

Dermed kjenner han selvfølgelig også Hadens sønn, Josh – lederen av det laidbacke rock-bandet Spain. Metheny begynner å snakke om det å være en kultperson, uten på noe vis å ha sin egen person i tankene – men vi kommer ham i forkjøpet.

- Er du ikke sjøl etter hvert for en kultperson å regne?

Han tenker seg om.

- I don’t know… Men jeg veit at jeg etter hvert har et veldig dedikert publikum, folk som følger meg i ett og alt, og heldigvis synes det som om de blir noen tusen flere for hvert år som går. Jeg tror det har sammenheng med at noen få av oss, en minoritet blant musikerne, tenker sound, ikke sjanger eller stil. Således er det mulig å kjenne igjen meg, uansett hvilket format jeg velger å opptre i.

DEN SOFISTIKERTE JAZZEN

- Har du noen gang spilt i, eventuelt jamma med, et streit rockeband?

Pat Metheny tenker seg grundig om, og ser ut som om han ønsker å repetere noe han allerede har sagt – hvilket viser seg å være tilfelle.

- Jeg tenker aldri – aldri – i termer av stil. Så lenge musikerne spiller hva de sjøl kjenner for… det er det vesentlige.

- Hva skiller deg, som musiker, fra rock-guder som for eksempel Jimi Hendrix eller Eric Clapton?

- Et vanskelig spørsmål. Det handler om å ha noe å si, noe å melde. Har du det, greier du som regel også å finne den formen som best står til ditt budskap.

Han blir stille. Det ligger en fortsettelse i lufta, derfor lar vi det være stille en stund. Så sier han:

- Having said that…

Artist in residence trekker pusten.

- Når det er sagt: Jazz er en veldig sofistikert musikkform, en type musikk som ikke er for alle. Det tar lang tid å lære å spille jazz. Og jeg, jeg har alltid hatt fokus der – på jazzen.

Om han syns han er no’ liksom? På ingen måte. Det bare er sånn.

ET FLUNKA NYTT BAND!

Dermed ber vi Metheny-fansen, og dem er det jo en del av i byen for tida, om å skjerpe sansene. Han er nemlig midtveis i en ny plateproduksjon – og halve bandet er bytta ut! Lyle Mays spiller heldigvis fortsatt keyboards, liksom Steve Rodby tar seg av det reint bassale. Men inn kommer:

Cuong Vu; en trompeter, som også synger. Han er fra Vietnam.
Richard Bona; sanger, som i tillegg besørger en dose perkusjon (og skal visstnok være en rev på bass!). Han kommer fra Kamerun.
Antonio Sanchez; slår trommer – og kommer fra Mexico.

- Hvordan fikk du tak i vietnameser’n…?

- Jeg hørte ham på radio - ringte, og spurte om han kunne tenke seg å prøvespille.

- NEI, JEG HAR ALDRI FÅTT NEI

”Prøvespille”, det lyder som en skremmende opplevelse. Om Metheny noen gang har fått nei på en slik forespørsel? Der mannen i andre enden av telefonen har sagt som så at ”nei, nå skal du here her, Metheny, at din musikk - den syns jeg faktisk såpass lite om at jeg ikke ser hensikten med å komme bortom”…?

Spørsmålet er muligens egna til å få mannen til å dra på smilebåndet. Det gjør han ikke, og svarer i stedet dødsens alvorlig:

- Nei, men… Jeg tror dette handler om felles estetikk. Det er svært få jeg kjenner – jeg tror faktisk det aldri har skjedd – altså; å møte musikere jeg liker, som jeg ikke kan føre givende diskusjoner med. Jeg velger å tro at det også er omvendt. Så svaret er nei – jeg har aldri fått nei.

NÅ ER DET ALVOR

I dag, mandag 16. juli, står han på scenen sammen med Trondheim Jazzorkester, under ledelse av Erlend Skomsvoll. Idet denne samtalen finner sted, aner han rett og slett ikke hva som venter ham. Men Metheny føler seg trygg.

- Jeg hørte hva Skomsvoll gjorde med Chick Coreas låter i fjor, hvordan han strakk dem. Jeg håper han gjør det samme med mine. Men jeg fryktelig spent!

---

Del på Facebook | Del på Bluesky