Storveis fra kompromissløse Trashcan Darlings

Beinhard cyberthrash rock`n`roll fra Oslo-baserte Trashcan Darlings ble et dundrende startskudd for kvelden. På øredøvende høyt volum serverte de en komromissløs blanding av sleaze-rock, punk-glam og vill rock`n` roll i stil med band som Motörhead, Hellacopters og Ramones.


Marky Ramone/Trashcan Darlings,
26. januar / /


- Let`s hear it for Trashcan Darlings…We need to get these guys to New York, they were brilliant!

Sa en tydelig imponert Marky Ramone under sin konsert etterpå. Selv kan jeg ikke annet enn å være dypt enig med ham, Trashcan Darlings imponerte stort, og ble mottatt med velfortjent begeistring fra en relativt godt besøkt konsertsal.

Trashcan Darlings våger å eksperimentere innenfor sin sjanger, mens punk-guru Marky Ramone fra legendariske Ramones bar preg av kreativ stagnasjon og enfoldighet under konserten med sitt nye band, The Intruders. Fire akkorder og a-dur i evig monoton repetisjon; som å ligge med hue inni en tørketrommel med sand; jævlig slitsomt og usigelig kjedelig. Greit at mannen er en levende legende, og all respekt til hans tid med Ramones - men det må da gå an å utvikle seg bittebittelitegrann…?

Sett under ett var dette en fin kveld. Jeg håper Trashcan Darlings kommer seg på USA-turné litt brennkvikt. Gutta blir for øvrig å oppleve live igjen på Elm Street ganske snart - so be there!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Hva er forskjellen på Trashcan Darlings og D.D.E.?

(11.05.01) - Låtene handler om ting som helst er litt tabu, som porno for eksempel. Det er fordi vi gjerne vil sjokkere, kan du si - på en god måte. Forklarer Chris, som mener at mer porno til folket absolutt er av det gode.


Mye sminke fra Trashcan Darlings

(01.05.01) (Oslo/PULS): Glamrockerne Trashcan Darlings hadde bebudet releaseparty på Nyx denne fredagen, den fjerde i løpet av seks år. Det vitner ikke akkurat om stor produktivitet, men dette landet er nå engang vanskelig å ha med å gjøre, når det gjelder musikk av denne sorten.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.