Verden trenger flere slike kvelder!
Det var duket for en skikkelig metall-utblåsning på Vulkan onsdag 11.11. La oss kalle det en «minifestival" med ikke mindre enn 4 band (vi så kun 3) som alle fikk skinne og levere nydelig trash/death/grinde/hardcore punk-ish til øra blødde.
Napalm Death, Brat, Master / Vulkan Arena / 11.11.26
Det er lett å like seg på Vulkan. Alle ser godt, det er stort sett lett å bevege seg rundt, lyd og lys er ofte over snittet bra, og det er bra å kunne gå opp på mesaninen for å få god oversikt (spesielt kjekt for oss med kamera som viktigste arbeidsverktøy).
Men altså denne onsdagskvelden. Det første bandet vi så, var den New Orleanske kvartetten Brat, med den karismatiske frontfiguren Natlia Miller i hovedrollen.
Bandet spiller rett frem old school death metall, dog med tydelige referanser til hardcorescenen. Selv kaller de genren for ikke mindre enn «Bimboviolence», og om det henspeiler på vokalist Nataliers image vites ikke(?). Hun viste at hun kan mer enn å beherske mikrofonen, med sine stadig spenstige spark/yogapisturer gjennom det drøyt halvtime lange setet.
De har nylig gitt ut platen «Manslayer» som byr på noen ordentlige lekkerbiskener, og live fremfører de låter med noen seriøst catchy partier/riff med trøkk (hoder nikker). Hele settet lød gjennomgående riktig så thight og fengende, selv om det ikke blir feil å si at de ikke akkurat fant opp sjangeren.
Veteranene i Master har holdt på like lenge som death/trash-matalsjangeren er gammel (de startet opp i 1981). Bandsjef og stifter, Paul Speckmann, har med seg tre svært dyktige musikere og leverer et blytungt og energisk sett denne kvelden.
Undertegnede har ikke sett dem før, men det er ikke u-kreativt å lukke øynene og høre klare paralleller til Slayer, Metallica, Megadeath etc. Disse kunne vært i boksen de «6 store» - i stedet har de gått under radaren for folk flest. Master har gitt ut «en haug med skiver» og med titler som bl.a.; «Faith is In Season», «The Witchhunt» og «Slaves to Soceity» skjønner vi hva det går i.
Kveldens hovedattraksjon er Birmingham-bandet Napalm Death, med eksentriske Mark «Barney» Greenway som frontmann. Det tar ikke mange sekundene før han i kjent stil løper sine runder på scenen (de moovsa må bare oppleves) mens han freser frenetisk sine politiske tekster i låter som «Instinkt of Survival», «Strong Arm», «Scum» og «You suffer».
Mens den godeste Barney holder energien oppe, er bandet langt mer stasjonære. Bassist Shane Embury (med siden 1987), den nye gitaristen John Cooke (siden 2020) og trommis Danny Herrera (siden 1991) viser at de er svært så tro mot låtene.
De leveres energisk, aggressivt, strengt og skittent. Mao, akkurat sånn det skal være på en Napalm Death konsert. Det er nesten uventet klar lyd, det er en fet levende (film) backdrop og lyd/lyspersonen(e) gjør en strålende jobb med å få dette til å henge sammen til en helt herlig helhetlig audiovisuell krem opplevelse.
Publikum besvarte bandets rå energi med vennlige moshpit(er), hodenikking (de som har hår fikk luftet det) og ikke minst, de fortjente oppmuntrende tilrop til bandet. De høres brutale ut, men de kommer med gode hensikter. Heldigvis.
Topp kveld - topp band - topp happy fotograf.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Jade Bird - OBS!
(12.11.26) Jade Bird er en fremtidens stjerne som allerede skinner sterkt og vakkert!