Fontaines D.C. – med indie-flagget til topps

Et av de store høydepunktene i dagens indie-rock kommer fra Dublin, og medlemmene var ikke påtenkt da byens aller største rocke-stjerner slo gjennom.


Det begynner å bli noen år siden U2 abdiserte, og da er det jo godt å registrere at det gror i Dublin. Fontaines D.C.? Hjemmeadresse Dublin City.

Når det er sagt, har ikke denne college-gjengen mye mer til felles med U2 enn at de har vokst opp i samme by. Fontaines D.C. er mye mer indie enn sine langt mer berømte bysbarn – og en dash The Edge-gitar i «How Cold Love Is» registrerer vi som en tilfeldighet.

Vi fikk aldri med oss debutalbumet «Dogrel» (2019), men var veldig begeistra for oppfølgeren «A Hero’s Death» (2020.

Noen vesentlig utviklingstrekk å spore? Egentlig ikke – og godt er det. Den relative, kommersielle suksessen har på ingen måte gjort dem til et mer hit-jagende band. De liker seg stadig vekk best i mørke landskap.


De spiller på Øya 11. august, og her kan du teste dem ut i scene-versjon. Opptaket er fra en konsert i desember 2020.

Fontaines D.C. er et band av typen som tiltrekker seg en veldig dedikert fanbase.

Del på Facebook | Del på Bluesky

Følsom postpunk og en smak av den nye gubberocken ?

(11.08.25) Irene i Fontaines D.C. leverte en konsert på Sirkus fredag kveld som mange trakk frem som et festivalhøydepunkt og Queens of The Stone Age fungerte høvelig greit som siste artist på Amfiet. Kreftkurerte Josh Homme var i strålende humør, men det var langt fra trangt blant publikum på storscenen da bandet som avlyste i fjor endelig var på plass.


Fontaines D.C. post post-punken

(27.08.24) Bandet har lagt post-punken bak seg og stormer videre mot nye høyder.


Hardtslående utblåsning: Fontaines D.C. i Bergen

(13.06.24) Et band fra Dublin satt stemningen for årets Bergenfest. Meget vellykket!


Et lite mesterverk fra Fontaines D.C.

(05.08.20) Det er dystert, men likevel herlig oppkvikkende. Dublin-gjengen feier gulvet med de fleste på sin andre fullengder.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.