Noe uforløst
Med vakre harpeklanger presenterer saksofonisten Bendik Hofseth seg for det store pop-publikum. Inntil nå har Bendik utelukkende vært kjent hos det moderne jazz-publikum; som suksesskomponist i det amerikanske bandet Steps Ahead, som solist i Arild Andersens "Sagn", og i disse dager ogsà som bidragsyter pà den gamle Police-gitaristen Andy Summers' ferske jazz-prosjekt. Men "IX" er popmusikk — og det er blitt ei svært vanskelig plate å anmelde.
Bendik har lagd "voksen-pop" i gate med Robbie Robertson og Peter Gabriel. Ved forste ørekast finnes her ingen rett-i-øret popläter. Til gjengjeld tåler materialet utallige gjennomlyttinger. Sangene er bygd over ni elementer (myter, teknologi, arkitektur, mältid...), og selv om de er ramsa opp på coveret er det i det minste for undertegnede vanskelig å få fatt i sammenhengen. Bendik må ha sett et eller annet som har gitt ham et bemerkelsesverdig løft luft under vingene.
Han er en langt bedre komponist enn sanger, men aller best er han som saksofonist. Foruten sitt faste band (Eivind Aarset, Knut Reiersrud, Reidar Skår, Audun Erlien og Paolo Vinaccia), har han henta hjelp hos sine gamle Steps-kompiser Mike Mainieri (vibrafon & keyboards) og Tony Levin (bass). Alt selvfølgelig uten plett og lyte — men helt hjem følger jeg ikke Bendik i hans debut. Til det er vokalen for midt pà treet, og brorparten av låtene for stillestäende. Jeg savner overraskelsene, eksplosjonene, noe som fär meg til å hoppe i stolen. Jeg finner bare ett slikt element i "IX", og det er Knut Reiersruds vidunderlige blues-spill i "Passacaglia".
Del på Facebook | Del på Bluesky