En kveld i Bendik Hofseths univers
Det finnes konserter som føles som konserter. Og så finnes det konserter som føles som en livshistorie.
Bendik Hofseth / Den Norske Opera / 21.06.26
Jeg skal innrømme at jeg har en bittelliten fotnote i denne historien. (I tilfelle noen googler meg.) Tilbake i 2011 jobbet jeg med Bendik Hofseth i en funk/jazz-cabaret i Kraków. Jeg sang, han spilte saksofon, og allerede den gang slo det meg hvor kompromissløst han beveger seg gjennom musikken. Femten år senere satt jeg i Operaen og opplevde noe som bekreftet akkurat det samme.
For dette var ikke bare en konsert. Det var et dypdykk i et kunstnerskap som har trosset sjangre, forventninger og tidsånder.
At Hofseth tidligere i år ble utnevnt til ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden ga kvelden et ekstra lag av betydning. Et fullsatt operahus føltes som den naturlige rammen rundt en musiker som i flere tiår har vært blant våre mest særegne stemmer.
Gjennom hele karrieren har Bendik Hofseth vært mer opptatt av sannhet enn strategi. Han har beveget seg mellom jazz, pop og samtidsmusikk uten å la seg definere av noen av dem. Han har alltid foretrukket improvisasjon fremfor oppskrift, utforskning fremfor trygghet. Nettopp derfor står han i dag som en av de mest interessante kunstnerne norsk musikkliv har fostret.
Produsent og arrangør Christer Falck hadde samlet et gigantisk ensemble og en fargerik gjesteliste som nærmest lignet et tverrsnitt av norsk musikkhistorie. Marte Eberson, Ellen Andrea Wang, Sondre Lerche, Ketil Bjørnstad, Solveig Slettahjell, Mathias Eick, Viktoria Tolstoy og en lang rekke andre bidro til å gi sangene nytt liv. Det som kunne blitt en nostalgisk kavalkade, ble i stedet levende og aktuelt.
Bandet leverte med en autoritet og varme som bare oppstår når noen av landets fremste musikere deler scene. Eivind Aarset, Knut Reiersrud, Audun Kleive, Mats Eilertsen, Helge Lien og resten av bandet skapte et lydbilde som både løftet og utfordret låtene.
Høydepunktene kom tett. «Crossing the Rubicon» svevde elegant gjennom salen. «Jerusalem» traff meg med en kraft som overrasket. «Night Train» hadde både tyngde og driv, mens «Spaceship Earth» ble en verdig avslutning på en kveld som handlet om motet til å krysse grenser, både musikalsk og menneskelig.
Det er virkelig noe fascinerende med Bendik Hofseth. Jo lenger man følger kunstnerskapet hans, desto vanskeligere blir det å plassere ham i en bås. Han er fortsatt på vei et sted, fortsatt søkende, fortsatt nysgjerrig... og kanskje er det nettopp derfor han betyr så mye.
Denne kvelden var ikke bare en hyllest til det Bendik Hofseth har gjort. Den var en påminnelse om hvorfor han fortsatt er viktig.
Del på Facebook | Del på Bluesky