Cast har aldri vært bedre

Det beste og mest rocka britpop-albumet på svært lang tid.


Liverpool-bandet Cast så dagens lys da John Power forlot The La’s. Kalenderen viste 1992, og debutalbumet «All Change» kom i 1995. De pausa første halvdel av årtusenet, men kom tilbake med «Troubled Times» i 2010. «Yeah Yeah Yeah» er deres åttende album.

Cast var og er vel del av «britpop», uten å bli like kjent som Oasis, Blur og Pulp. På sitt beste er de imidlertid minst like gode – og her er de på topp så å si fra start til mål.

Åpneren denne gangen er til å få frysninger av. «Poison Vine» låter nøyaktig sånn som Primal Scream låter når de låter som Rolling Stones. Fabelaktig!


Bassist Jay Lewis er nærmest for fast medlem å regne, men kjernen består av John Power (gitar og vokal), Liam «Skin» Tyson (gitar) og Keith O’Neill (trommer).

Noen døpte dette bandet en gang til «The Who of the 90’s». Ikke helt presist syns jeg, men merkelappen er grei nok for å få fram at dette er et rockeband – og Pete Townshend kunne gjerne sveipa over gitaren i «Weight of the World».

«Calling Out Your Name» gir meg “Magical Mystery Tour”-feeling, og også avsluttende “Teardrops” oser 60-tallet lang vei.

Her er det bare å stemme i med tittelen: Yeah! Yeah! Yeah!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Cast: Beetroot

(30.08.01) Britpopveteranene Cast er for mange mest kjent for at en av medlemmene spilte i legendariske The La's, men de har også gitt ut et par suksessfulle plater, og må vel regnes som en av de...tja...10 store fra britpopens storhetstid på midten av 90-tallet.


Cast sliter internt

(20.08.01) Britiske Cast - som nettopp har sluppet sitt fjerde album Beetroot - gjør noe så indiskrét og uvanlig som å proklamere på hjemmesida si at de har interne problemer i bandet. Dette oppgis som grunnen til at de nå avlyser hele promoturnéen for sitt ferske album i Storbritannia, og de beklager det inntrufne på det sterkeste overfor fansen.


Diverse Artister: Substitute - The Songs Of The Who

(14.06.01) Samleplater med coverversjoner og såkalte hyllestskiver er ofte en heller uinteressant affære. Av og til popper det imidlertid fram unntak, som dette hylningsalbumet til legendariske The Who. Det som begynte med en Who-låt til en b-side med Cast, endte opp som et helt album. Slike tilfeldigheter kan vi godt like.


Cast har aldri vært bedre

(08.02.26) Det beste og mest rocka britpop-albumet på svært lang tid.


Sjukt bra, Mayhem!

(06.02.26) Intrikate melodilinjer? Snakk om! Støy? Dette er melodiøst så det holder!


Energiskt, råtøft - Lily Löwe!

(05.02.26) Algoritmene er på min side igjen, og sendte meg Lily Löwe og «Beautiful Disaster». Uffda, tenkte jeg, hva har jeg egentlig bedt om? Med en sånn tittel angret jeg meg i ca. tre sekunder. Det var med litt skrekkblandet fryd jeg satte på første låta.


Jonas Alaska står på sitt, og han står støtt

(04.02.26) Jonas Alaska skriver stadig vekk de aller fineste sanger. Han skriver til og med morsomt og usentimentalt om å det være pappa. Men kunne han sprudla enda mer?


Helvete Inc lever opp til navnet

(04.02.26) Seigt, dystert, tungt, spenstig - akkurat så interessant som jeg hadde håpet på.


Hvilken triumf, Karin Krog!

(02.02.26) Har hun noen gang sunget bedre? Jeg tillater meg å tvile. Karin Krogs «Tomorrow’s Yesterday» er en sangskatt av de sjeldne.