Avatar utfordrer deg

Sirkusmetall funker faktisk også på skive. I hvert fall gjør Avatar det.


Sirkusmetall, kalte jeg det sist jeg så Avatar på Rockefeller. Fra John Dee (2019) via utsolgt Rockefeller i fjor, og jeg mistenker at «Jeg gleder meg til å se dere spille et utsolgt Sentrum Scene» skjer allerede i februar.

La det være sagt: Jeg digger sirkusmetall live. Jeg storkoste meg på Avantasia tidligere i år. Jeg syntes at Ghost på Tons of Rock for to år siden var bra, om noe tamt. På skive synes jeg begge disse banda er mindre imponerende. Jeg var dermed litt skeptisk til Avatar på skive. Nå har jeg fått fem eposter om denne skiva, så selvfølgelig må den sjekkes ut.

Oppstarten til Avatar er lettere kaotisk – men besetningen som i dag består av John Alfredsson (trommer), Jonas "Kungen" Jarlsby (gitar), Johannes Eckerström (vokal, brass, piano, keyboards), Henrik Sandelin (bass) og Tim Öhrström (gitar) har vært rimelig stabil siden 2003. Dog er det lov å være litt kaotiske når man er fjortiser. I 2003 var gutta knappe 16-17 år gamle, med unntak av Öhrström (som ble med i 2011 – da var han 21 år).

Og det starter så godt med «Tonight We Must Be Warriors». Stor allsangverdi og jeg må innrømme at jeg gleder meg til å se den live. En fife åpner moroa, og minner om den amerikanske borgerkrigen. Så hopper vi rett over i ei bæltung låt, og videre til noe som begynner med en solid dose irsk folkemusikk. Dette er ikke ei kjedelig skive, og de hopper elegant mellom genre. Vi får servert metall i alle mulige former, og de lyktes godt med det. Og oppi det hele har Eckerström en rimelig fantastisk stemme.

De første fire låtene fra skiva har blitt sluppet gjennom de siste månedene, men jeg synes at de beste låtene er de som kommer etter. Hvis de ikke spiller «Death and Glitz» og «Abduction Song» på konserten blir jeg faktisk litt sur. Jeg gleder meg intenst til å høre dem live, for de er så sjukt fete at de bare må oppleves.

Jo mer jeg hører på denne skiva, jo mer gleder jeg meg til konserten. De er så himla dyktige, hele gjengen. En liten trommesolo her, en liten gitarsolo der, nok til å imponere - men ikke så mye at det blir kjedelig. Bare behagelig. Dyktige musikere er alltid hyggelig å lytte til. Når jeg anmelder skiver, er det musikken som står i fokus. Jeg kan ikke forholde meg til sagn og staffasje, når den eneste sansen jeg bruker er øra.

Ikke bare er de dyktige, men de lager så mye spreke lyder som jeg sliter med å identifisere – med unntak av fifen, da. Med et lite forbehold om at det kan være noe helt annet. Det rocker. Tidvis sliter jeg med å sitte stille nok til å kunne skrive.

Dette synes jeg er ei sabla god skive. Jeg mistenker at den kommer til å bli mye spilt fremover. Så får det heller være at jeg danser bak rattet og det er en bitteliten fare for at det blir litt tendenser til allsang også. Bare for å øve meg til februar, altså.

Låtliste: Tonight We Must Be Warriors // In The Airwaves // Captain Goat // Don't Go In The Forest // Death and Glitz // Abduction Song // Howling At The Waves // Dead and Gone and Back Again // Take This Heart and Burn It // Magic Lantern


Del på Facebook | Del på Bluesky

Avatar - sirkusenergi

(28.06.26) En tatovert bøddel entrer scenen med en stor, rød gaveboks med tilhørende sløyfe. Ut hopper vokalist Johannes Eckerström med rød ballong som han sprekker med et smell og sletta eksploderer av energi.


Avatar på Rockefeller - sjitkult!

(08.02.24) Da Avatar spilte på Tons of Rock i fjor, var jeg kanskje ikke mest imponert. Hele fjorten band så jeg den dagen og svenskene nådde ikke opp i «denne konserten var så mye at jeg bare MÅ anmelde den»-lista. Dog var jeg veldig glad for å se at de skulle spille på Rockefeller, så jeg kunne vurdere om hypen var oppskrytt. Sminke og staffasje, lzm, var det for å skjule mangel på bra låter?


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.