Gode Gud - Kristi Brud!
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bruke «delikat» og «post pønk» i samme anmeldelse. «Et fall» er delikat, elegant og spenstig postpønk.
Jazzkompisen har introdusert meg til mange nye artister i løpet av de siste årene. Én av de hvis musikk har ropt til meg, er et band vi aldri har kommet oss på – Kristi Brud. For et par uker siden dukket singlen «Blindveier» opp, og da var det bare å melde bandet og be om lytteeksemplar.
Jeg tror faktisk jeg har funnet årets nye, norske favorittband. De beskriver seg selv som mørk post-pønk-pop og det kan godt stemme det, ved første gjennomlytting tenkte jeg indierock og det er vel omtrent det samme.
«alle hemninger - kaster de kaster de // eg husker det du sa og du fikk - rett rett rett // min og din materie - tett tett tett // hodene våre blir tommere og tommere // det er så jævlig deilig å bli dummere og dummere»
Skiva starter sterkt, og derfra går det bare én vei: oppover. Vokalen er behagelig bergensk med utmerket diksjon. Det første jeg la merke til var de herlige tekstene som leser som den vakreste poesi. Det minner egentlig litt om skiva til Bryan Ferry & Amelia Barratt som kom tidligere i år, der historiene trollbandt meg før musikken overvant meg.
Bergensbandet består av Torjus Raknes (gitar, vokal), Petter Sætre (gitar, vokal), Ole André Hjelmås (bass, vokal), Nikolas Jon Aarland (gitar, vokal), Per Elling Kobberstad (trommer) og Robert Jønnum (synth). Jeg ble overrasket over hvor mange de er, for låtene bærer overhodet ikke preg av så mange musikere – tvert imot, her er perfekte lydbilder på alle låtene.
«vi ser oss ikke tilbake // her er bare enveiskjørte gater // vi har ingen bremser og brennende dekk // vi gasser opp for å komme oss vekk // du viser tendenser til å bli panisk // du sa du var kristen - eg e satanisk»
Jeg skal ikke si at «Tenk om de venter på oss» er favorittlåta, men første gangen jeg hørte den måtte jeg sjekke at ikke spilleren hadde ombestemt seg og satt på Gary Numan. Synthen er rett og slett bare deilig og låtoppbyggingen er rimelig imponerende.
Men så kommer «Det blåser gjennom huden» og da er den favoritten, for teksten er så vakker at det nesten gjør litt vondt. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bruke «delikat» og «post pønk» i samme anmeldelse. «Et fall» er delikat, elegant og spenstig postpønk.
Luksusen med å skrive for Puls er at jeg selv kan bestemme hva jeg vil skrive om. Ulempen er at algoritmene er utrolig flinke til å finne skiver jeg ikke har lyst til å slutte å lytte til for de er så himla bra. Denne skiva er blant dem – intelligente tekster, vakre melodilinjer og akkurat passe snert til at den nok kan appellere til de aller fleste.
Jeg mistenker at jeg i år må ha «Årets fem beste skiver» og «Årets fem beste utenlandske skiver», for det som har kommet fra norske band i år har vært virkelig fantastisk.
«en øredøvende sorg // det blåser gjennom huden // om dette her livet // kan vi få pengene tilbake»
Per-Otto var imponert etter konserten deres på Blå for temmelig nøyaktig tre år siden. Uten å ha hørt førsteskiva regner jeg med at han neppe blir skuffet over årets bidrag.
Jeg gleder meg hvertfall voldsomt til sleppefesten på Parkteatret neste uke. Du bør også være der!
Låtliste: Nærmere og fjernere // Et fall // Blindveier // Tenk om de venter på oss // Det blåser gjennom huden // Noe levende // I et øyeblikk var du udødelig // Balearene // Dommens dag
Del på Facebook | Del på Bluesky