Ane Brun. Foto: Jan-Olav Glette

En litt tam urban-avslutning på Øya

Daniel Romano's Outfit i storform og en solid, men ikke elektrisk Ane Brun ble vår beholdning på Øyafestivalens avslutningsdag. Musti skapte kontrovers ved å ønske død over det israelske forsvaret – «Death, Death to the I.D.F.!!»


Ane Brun, Cymande, Musti, m.fl. / Øyafestivalen / 09.08.25


Ane Brun leverte overbevisende på Amfiet og ga oss en påminnelse om at det kan være lurt å vurdere en tur i Oslo Konserthus 31. august. Moldenseren fremførte flere nye, uutgitte låter og bragte med seg dansere i et dramaturgisk sceneshow. Bandet med de nye, unge musikerne virket imidlertid ikke helt innkjørt ennå.

Ettersom lørdagen steg frem, falt dessverre flere artister gjennom. Eller de syntes lett forglemmelige for slitne publikummere. Det var heller ikke utsolgt på forhånd, så onsdag og torsdag hadde sterkest publikumsappell i år.

Mest interessant var det kanskje at det britiske 1970-tallsbandet Cymande var hentet ut av obskuriteten og plassert på hovedscenen. Håndverket og samspillet mellom originalmedlemmene fungerer godt, og de har altså skrevet og utgitt nye låter som viderefører arven.

Deres nyere låter glir sømløst inn i det eldre materialet, men kanskje kan vi spore noe mer entusiasme på klassikerne? Skjønt - det virket som få kjenner dem. Folk trives likevel tilsynelatende rimelig greit, uten at det noen gang blir bølger eller virkelig kontakt mellom scene og tilhørere.

Patrick Patterson på gitar og Steve Scipio på bass regnes blant hip hopens stamfedre. Men det tar ikke fyr. Det er bare ålreit å sitte og lytte i gresset til disse sjelfulle, myke rytmene.

Mer dans og godlynne er det faktisk under Arp Frique & The Perpetual Singers. P-funk og gospel i herlig blanding, med varierende forsangere der alle hadde fått toppkarakter i sang i det lokale kirkekoret.

Nå var det en god del folk som danset og koste seg i Amfiet. Men om noen av disse dukker opp på neste konsert eller investerer i en LP, er jeg jaggu mer usikker på.

Også Pa Salieu får et skuffende lite publikum. Har alle kommet for å høre Girl In Red?

Marie Ulven hadde Odd Nordstoga på banjo med på laget, men fikk oss likevel ikke til å ofre klubbmusikken i teltet. Muligens var det en tabbe.

Selvsagt var det kokende trykk og ellevill dansing i teltet når vi endelig fikk "Glue" nest sist i Sirkus. Denne låten har fått en renessanse gjennom lydsporet til "Kneecap "-filmen. De støtvise bølgene er rett og slett uimotståelige. Men ellers gikk jeg mest litt utålmodig rundt, tittet litt på lysene og ventet på personlige favoritter.

Ble det noe statisk over Belfast-duoen Bicep, tross mye fin lyssetting på skjerm og i sal i mørket?

Desto mer moro var det å se hvordan det bokstavelig talt sprutet av Daniel Romano's Outfit på Hagen-scenen på en dag som ellers i stor grad var preget av urbane uttrykk -kanskje uten de aller mest spennende bookingene?


Del på Facebook | Del på Bluesky

Et blytungt Kneecap for Palestina

(08.08.25) For å si det på Kneecap-vis: De skapte et fuckings liv i Tøyenparken!


Wet Leg i hylende god form!

(08.08.25) Intet band kan få publikum til å SKRIKE sånn som Wet Leg kan!


Post-punk og Palestina

(08.08.25) Honningbarna og Heartworms varmet hjertene på Øyafestivalens andre dag.


A one woman show starring Charli XCX

(08.08.25) Snakk om sexy pop-show! Charli XCX overgikk alle forventninger da hun forvandla Tøyenparken til et intimt diskotek.


Øyafestivalen godt i gang

(07.08.25) Refused og Beth Gibbons sto for de største musikalske øyeblikkene da Øyafestivalen åpnet sine porter i går. Men en god del annet snacks, også.


Øya og Palestina

(06.08.25) Øyafestivalen befinner seg i en mild Palestina-storm. Pressesjef Jonas Prangerød er palestinavenn på sin hals, og snakker fornuft.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.