Nine Inch Nails: The Slip
Trent Reznor er en særdeles produktiv herremann for tiden, noe det nokså uventede slippet fra hans hjertebarn Nine Inch Nails er er soleklart bevis på. Jeg hadde ikke engang påbegynt fordøyelsesprosessen av det 36 låter lange Ghost I-IV, før NIN igjen spyttet ut en plate. The Slip (også kjent som Halo 27), bandets syvende studioalbum, er dessuten helt gratis!
Nine Inch Nails har siden debuten i 1988 mer eller mindre lag krav på tronen som industrikongene, med god grunn. Bandet har levert album i nå 20, med enormt mange oppturer og noen nedturer. NIN har vært til inspirasjon for en hel generasjon artister som spenner seg fra A til Å hva angår sjanger. Etter en rolig periode på 90-tallet, så har bandet virkelig fått i gang maskineriet igjen og de er mer produktive enn noen gang. 4 plater på 3 år, derav 2 i år 2008 sier vel det meste.
Med The Slip gjør NIN på ingen måte noe kromspring, men fortsetter i samme gate som de to forrige platene Year Zero og With Teeth. Det hele er relativt lett å svelge, selv om det til tider pumpes mye støy ut av høyttalerne, som kanskje ikke alle vil like på samme nivå som en innkjørt NIN entusiast. Låtene baserer seg fortsatt på det lett gjenkjennelige og til tider signaturbaserte bruken av perkusjon. Det er få eller ingen endring i tempo i låtene og det hele lener seg på en høyreist elektronisk rytmevegg.
Det hele sparker i gang med stemningssetteren 999.999, før selve platen sparker i gang med låten 1.000.000, som er en halvrocka hybrid av lette industrielle gitarer og det lett gjenkjennelige klassiske rocketrommetakter. Etter en rolig start kommer platens eneste røffe og støybaserte låt. Letting You er et slag rett i fleisen, på høyde med de hardtslående høydepunktene som man finner på noen av de tidligste albumene. Det hele skifter totalt over i platens sterkeste spor, Discipline, som garantert funker på de fleste dansegulv. Låten har en utrolig groove og kommer garantert til å falle i smak også hos de som tror at industriell musikk blir spilt inn ved hjelp av oljefat og skiftenøkler i en nedslitt gammel fabrikk. Den mer emosjonelle delen av NIN får man servert i form av låtene Lights in the Sky og The Four of Us are Dying . Corona Radiata er en merkelig sak, som kan vitne om at det fantes rester fra det instrumentale albumet Ghost I-IV som i siste liten ble kastet inn på The Slip.
Det at platen er gratis er på ingen måte totalt overraskende, med tanke på kromspringene Trent Reznor har gjort den siste tiden. Både plater han har vært produsent for og NINs forrige plate har vært tilgjengelig uten at det kostet deg en krone. Platen ligger tilgjengelig på NINs egne hjemmesider og du kan velge mellom 4 formater. The Slip vil også bli tilgjengelig på CD og vinyl i juli.
Alt i alt er The Slip en meget sterk plate, som fortsetter i fotsporene NIN har tråkket i det 20.århundre. Det er ikke gjort rom for store forvandlinger fra det lydbildet NIN har levert i lang tid og det er kanskje like greit? The Slip har et meget varierende stemningsbilde, noe som inviterer til et bredt publikum, selv om noen låter kan være tungt å svelge for mann i gata. Dette er på ingen måte noe av det beste Nine Inch Nails har levert, men det funker og vel så det. Har du lyst til å prøve noe nytt og kanskje imponere vennegjengen med noe annet enn det som går på radio dag ut og dag inn, så er det jo bare å laste ned, for det er jo gratis!
Del på Facebook | Del på Bluesky