Matt Berningers innertier

Sjefen i The National er for andre gang ute på egenhånd. Om mulig, enda bedre enn vi kunne forvente.


Matt Berningers glimrende solo-album «Serpentine Prison» (2020) gikk oss dessverre hus forbi, men vi fikk heldigvis med oss at han brukte store deler av fjoråret i flittig turnétjeneste med The National.

6. september gjester han Rockefeller under eget navn, og han har sannelig nok av nye godbiter å ta av. «Get Sunk» er proppfull av glimrende voksen-rock. Sånn åpner det:

Han har med seg et titalls musikere i studio. Ikke minst trompeteren Kyle Resnick, som på et par spor legger det vakreste brass-akkompagnement jeg har hørt på veldig lenge.

Det meste foregår i sakte film, noen ganger i mid-tempo. Aldri oppkava, og aldri «bråkete». Stress ned med Matt Berninger. Avslutningskuttet "Times Of Difficulty" sender tankene til Lou Reed og John Cales "Song For Drella". Andre relevante sjanger-kolleger - Alan Sparhawk og Elbow.

Du har for lengst skjønt at han heller ikke som solo-artist er ute å score hits. Matt Berninger skyr enkle løsninger – men «Little By Little» har faktisk radio-potensiale.

Hvis du vil teste min oppfatning av dette albumet, anbefaler jeg at du i første omgang går til det nest siste kuttet, «Silver Jeep». Hvis du ikke liker den, kan du glemme hele greia.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.