Elbow leverer kunstrock på alvor

Det er heldigvis noen rockeband som elsker å gjøre det vanskelig for seg sjøl – og for sitt publikum.


Britene i Elbow har holdt det gående i godt og vel 20 år. Vi har vært med fra begynnelsen. Hele veien har de vært smått sære, overhodet ikke på jakt etter å nå de brede massene.

Men underveis har vokalist Guy Garvey gjort det stort som radiomann, og under London-OL i 2012 nådde de langt utover sitt ordinære publikum. De spilte faktisk under avslutningsseremonien.

Elbows musikk er gjennomført komplisert. Det gjelder alt – melodiføring, harmonisering, instrumentering (vidt forskjellig fra låt til låt). Dette medfører at ingen av spora på dette albumet ligner veldig mye på hverandre. Ikke utover at de er – ja, intrikat sammensatt. Og bandets ånd hviler over det hele.

Du må ikke la deg skremme av disse linjene. For når du kommer under huden på Elbow, er de et fantastisk band! Kunstrock – i kjølvannet av det David Bowie og Peter Gabriel holdt på med for noen tiår siden.

For ytterligere å styrke det sympatiske inntrykket, er alle låtene kreditert hele bandet. Sånn skal det gjøres når hele bandet bare være involvert i utforminga og sluttproduktet. Dette er definitivt sannheten i tilfellet Elbow.

Albumet avsluttes med «From The River»:



Del på Facebook | Del på Bluesky

Elbow: Asleep In The Back

(28.05.01) For min del var dette møtet med britiske Elbow en veldig positiv overraskelse. De har allerede rukket å bli utropt til det nye store i UK, og kanskje ikke uten grunn. Dette er heldigvis ikke enda et Oasis med sutre-vokal og fattig arbeiderklassebakgunn-image. Elbow er et stillfarent band, men de har definitivt mye å fare med.


Elbow: The Any Day Now EP

(18.01.01) Britiske Elbow blir lansert som det nye store i UK om dagen, og serverer her søt og smådeppa musikk med røtter og referanser tilbake til den dystre delen av 80-tallet. Gutta fra Bury utafor Manchester ble i fjor høst rost opp i skyene for sin Newborn EP og bidro også på julesamler'n Christmas Stocking Filler med blant annet Badly Drawn Boy. Nå har de signa på V2 og blir dyrka ytterligere av den britiske pressa.


Solid pluss fra Mimi Webb

(22.02.26) Interessante melodier, gode tekster, dyktige musikere og en fantastisk stemme som jeg har veldig sansen for.


Lily Löwe blåste oss av banen

(22.02.26) Lily Löwe har satt standarden. Hotpants og hæler - for en sleppfest!


Lorna Shore m/gjester - uforglemmelig!

(21.02.26) Minusgradene holder seg iskalde i Oslo sentrum en kald onsdagsettermiddag, men det stopper ikke «Metall Nordmann» i å stå ute i bort imot en time før dørene åpner. Man kjenner at det er kaldt, men alle vet at kveldens show blir brennhett.


Hyggekveld med Elvis Presley

(20.02.26) Noe nytt om Elvis (1935-77)? Nei, selvfølgelig ikke. Men “EPiC: Elvis Presley in Concert” gir deg en trivelig kveld på kino.


Solid metalkveld - toppet av Paradise Lost

(18.02.26) Paradise Lost kom til Oslo for å spille, og de rev ned huset med stil.


Heidundrande tøft fra Rozario

(18.02.26) Imponerende vokal, fete riff, perfekt tromming, drivende låter med gode tekster. Rozario i et nøtteskall.