Gripende portrett av John & Yoko

"One To One - John & Yoko" gir oss et levende og sårbart portrett av to mennesker som insisterte på å gjøre kjærlighet og kunst til politiske handlinger.

Kevin MacDonald (Regi) / One To One - John & Yoko / Magnolia Pictures

Av Petter Aagaard // 27.05.25

I 1999 sto jeg på scenen i solsteiken på Mallorca – offisielt for å synge, men egentlig for å drømme. Stillingsbeskrivelsen lød 70% sang og 30% gjesteaktiviteter, men jeg og min svenske kjæreste Malin – begge selverklærte kunstnersjeler – tok en annen vei: 100% musikk og 0% vannpolo. Det falt ikke helt i smak hos hotelledelsen. Snart gikk vi under kallenavnet “John & Yoko” bak kulissene – et forsøk på humor, men først og fremst en kritikk. Jeg lo derimot da jeg hørte det, fordi jeg tok det som et kompliment.

Og nå, etter å ha sett dokumentaren "One to One: John & Yoko", føles det faktisk som det fineste komplimentet jeg noensinne har fått.

Regissør Kevin Macdonald har nemlig skapt noe langt mer enn bare en konsertfilm. Han gir oss her et levende og sårbart portrett av to mennesker som insisterte på å gjøre kjærlighet og kunst til politiske handlinger. Filmen tar oss til New York, 1971–72, og inn i et univers av gitarer, manifestasjoner og motstand.

President Nixon fungerer som filmens mørke bakteppe – en konstant trussel som gjør Lennon og Onos aktivisme desto mer brennende. FBI følger dem, myndighetene vil deportere dem, men paret svarer ikke med taushet. De skrur istedet opp volumet.

Konsertopptakene fra Madison Square Garden er kraftfulle, men det er likevel detaljene rundt som virkelig setter seg: Lennon på telefon med manageren sin mens noen i rommet leter etter fluer til et Ono-installasjonsverk. Lennon fremstår som en selvmotsigelse i konstant bevegelse: En rockestjerne med sofa-avhengighet, en pasifist som liker å se voldelige nyheter, et britisk ikon som insisterer på å bli New Yorker. Og Yoko som synger noen egne låter – og som skriker seg gjennom noen andre.

Høydepunktene er mange. Jeg gråt da “Imagine” kom – ikke fordi jeg aldri har hørt den før, men fordi den i denne konteksten, med fokus på vanskeligstilte barn, traff med ny kraft. Da Stevie Wonder dukket opp og løftet “Give Peace a Chance” med sin sjelfulle stemme, kjentes det som om håpet fikk puste igjen. Og Lennons “Mother” har aldri vært mer hjerteskjærende.

Musikken er altså kraftfull, men det er det menneskelige som gjør denne filmen til mer enn nostalgi. Det handler om å våge å tro på noe – og bli ledd av for det. Men likevel fortsette.

"One to One: John & Yoko" minner oss om at kunst og kjærlighet fortsatt kan være radikale handlinger, så kanskje burde jeg oppdatere karrieren min med en interaktiv John & Yoko-quiz fra scenen. Vinneren får en premie, mens taperen må spille vannpolo med hotelldirektøren.

Del på Facebook | Del på Bluesky