John Lennon og Plastic Ono Band i boks

Det aller beste solo-albumet, fra noen av medlemmene i The Beatles?

Av Pål Bodin // 20.08.21

11. desember 2020 var det 50 år sia det jeg kaller “tvilling-LP-ene” “John Lennon/Plastic Ono Band” og “Yoko Ono/Plastic Ono Band” kom ut. Førstnevnte var Lennons første studio-album, fra før hadde han utgitt “Live Peace In Toronto 1969” og singlene “Give Peace A Chance”, “Cold Turkey” og “Instant Karma”. Yoko Onos LP var hennes første, men hun hadde B-sidene på alle Lennons foregående singler. Fra før hadde de sammen utgitt “Unfinished Music No 1: Two Virgins” (den med nakenbildet, solgt dekka av nøytral brun papirpose i USA), “Unfinished Music No. 2: Life With The Lions” og “Wedding Album”.

Denne boksen burde kanskje ha kommet ut til jubiléet, men i pandemitider går ting av og til litt saktere. Dessuten spiller vel noen få måneder ekstra ikke noen særlig rolle. Den som venter på noe godt ….

Det er gjort et betydelig arbeid med “John Lennon/Plastic Ono Band – The Ultimate Collection”. Platene, sammen med den 132-siders boka som følger med, inneholder alt du trenger å vite om albumet. Undersøkende, interessant og vitenskapelig. Du kunne ikke fått vite mer om du hadde vært på helgeseminar. Mye, ja, men skiva fortjener det og tåler det.

Boksen inneholder:
CD 1: The Ultimate Mixes (Ny mix av origialalumet pluss de tre singlene “Give Peace A Chance”, “Cold Turkey” og “Instant Karma”)
CD 2: The Ultimate Mixes, Out-takes (Alternative opptak)
CD 3: The Elements Mixes (Utheving av diverse elementer og forkastede lydpålegg, “Mother” med bare Lennons vokal, conga på “I Found Out”, “Cold Turkey” uten vokal osv.))
CD 4: The Raw Studio Mixes (råmikser, altså uten lydforbedrende tiltak på originalalbumet fra 1970)
CD 5: The Evolution Mixes (Utviklinga av hver sang fra originalabumet)
CD 6: The Jams, Live & Improvised (Diverse småjamming og moro i studio pluss demoer)
Blu-ray 1 og Blu-ray 2 HD Audio: Alt som er på CD-ene pluss Yoko Ono/Plastic Ono Band: The Live Sessions. Alt i betydelig høyere oppløsning.

I tillegg til den nevnte boka med all informasjon om alt på platene, følger det med et par postkort og en “War is over if you want it”-plakat.

Jeg har hørt på “John Lennon/Plastic Ono Band” i over 50 år, dvs. jeg har ikke spilt den hver eneste dag i 50 år, men spilte den så mye i begynnelsen at den la seg tapsfritt inn i hukommelsen og har vært der siden. Om jeg husker rett var jeg nok noe skuffa i begynnelsen, jeg hadde venta mer orkestering antakelig. Det tok altså litt tid før skiva satt. Etter det vokste den bare.

Nå mener jeg den ikke bare er John Lennons beste, men den beste solo-skiva av noen av de tidligere Beatles-medlemmene. Albumet er åpent og dønn ærlig. Musikalsk er det strippa ned til en trio: John Lennon – vokal, gitar, piano, Klaus Voorman (gammal Betles-venn fra Hamburg, bassist i Mannfred Mann m.m.m.) på bass og Ringo Starr på trommer. Alle melodiene kunne gått rett inn på et Beatles-album. Tekstene kanskje ikke. De er nok for personlige til det.

Vi trenger litt bakgrunn: John Lennon var en plaga sjel. Under det røffe ytre skjulte det seg en ensom sjel. Faren, Alfred eller bare Fred, var sjømann og var sjelden hjemme. At en verdenskrig herja gjorde ikke mulighetene for tilstedeværelse enklere. Mora, Julia, slo seg sammen med en annen kar, og etter en stund fant storesøster Mimi det best at hun tok over ansvaret for unge John. Da han var 17 blei mora påkjørt og drept av en full politimann. Slikt setter dype spor I en ung manns sjel.

“I'm a loser/and I'm not what I appear to be” sang Lennon allerede i 1964.

Sarkasme, skeptisisme og sinne holdt følelsene på avstand, men traumer har en tendens til å snike seg fram allikevel. Sommeren 1968 blei Lennon heroinavhengig. Dog hadde han funnet en ny kvinne, Yoko Ono, og sammen blei de kvitt avhengigheten mot slutten av 1969. Så dukka ei bok, “Primal Scream” av psykologen og psykoterapeuten Arthur Janov opp i postkassa. Primalterapi, som han foreskreiv i boka, baserer seg på teorier om at nevroser har utspring i fortrengt sorg og traumatiske hendelser helt fra fødselsøyeblikket. Så skriker man seg ut av traumene. “Skrik,” sa Lennon til Ono, “det er deg.”

Ono opplevde også problemer. Hennes tidligere ektemann bortførte deres felles datter Kyoko, Ono og Lennon fant henne igjen i 1969, men bare for å oppleve at barnefaren kidnappet henne igjen, slo seg sammen med en pseudo-kristen sekt i Texas for så å forsvinne totalt under falske navn. Ono så ikke sin datter igjen før i 1987/88. De skal nå ha god kontakt. I 1970 var det tid for terapi.

Mange av sangene på “John Lennon/Plastic Ono Band” er skrevet under terapiperioden. Konseptet Plastic Ono Band var Onos idé. Det kunne være hva som helst, opprinnelig hadde hun tenkt seg kun båndopptakere på scenen. Idéen passa Lennon godt. Han hadde nettopp kommet seg ut av et band og hadde intet ønske om å bli låst fast i et annet.

Albumet handler om John Lennon, og Yoko, fra begynnelse til slutt, ramma inn av åpningssporet “Mother” og den avsluttende “My Mommy’s Dead”. Alle melodiene kunne gått rett inn på et hvilket som helst Beatles-album. Tekstene er ærlige, utleverende og modige. Sammen med den minimale orkesteringa skapes en stemning som er helt unik. Det er vanskelig å trekke fram enkeltsanger her: “Mother”, “Working Class Hero”, “Love” og “God” er vel de mest kjente, men de andre er ikke noe dårligere.

Lennon var en strålende sanger og hans vokalprestasjoner på albumet er blant det beste han noensinne gjorde, kanskje det aller beste. Han skriker ut smerte i åpningssoret med stigende intensitet. Skrikinga er sang, ikke bare bæljing. På “Love”, “Hold On” og “Look At Me” synger han nært og varmt. På "God"“er stemmen bestemt, på “Well Well Well” er det rock’n’roll. Han var ingen stor pianist, han hadde visst nettopp lært seg litt før innspillingene, men spiller akkurat det som skal til her.

I tillegg var han en mye bedre gitarist enn enkelte skal ha det til. Det handler om følelse for musikken, ikke hvem som kan lage mest lyd på kortest mulig tid. Ringo Starrs tromming er akkurat som den skal være, han holder takta og hever musikken på passende steder. Hør bare hans overganger (“fills”) på “God”. Klaus Voorman spiller det han skal og viser nok en gang hvorfor han er en ettertrakta bassist. Begge er de med og skaper den unike stemninga på albumet. “Gjestepianist” Phil Spector får det endelig til (hør forsøkene på de forskjellige miksene. “Play straight, you pervert”, sier Lennon på et av opptakene.) Den andre gjestepianisten, Billy Preston, mannen som aldri spilte feil, fikk beskjed om å hente fram gospelrøttene sine på “God”, hvor Lennon avviser alt som er av guder og helter, og gjorde sjølsagt det med glans.

Phil Spector står oppført som produsent sammen med John og Yoko på min original-LP fra 1970, men skal åpenbart ikke ha gjort stort. Noe av årsaken kan være at han kom fjorten dager for seint. Ringo husker at han dukka opp på slutten av opptakene, men har ingen erindring om at han produserte noe særlig, Klaus Voorman la merke til en liten mann med tynn stemme som dukka opp og som han da ikke visste hvem var. I en tidlig versjon av “Isolation” sier Lennon “if we had a producer he’d say ‘carry on’ or something, but we can’t find that drunken junkie”.

I år 2000 blei “John Lennon/Plastic Ono Band” nyutgitt med to ekstraspor, singlen “Power To The People” fra 1971 og “Do The Oz”. Denne gangen er altså de tre singlene nevnt i innledninga med. Jeg er ikke alltid så glad for ekstraspor på album som ikke opprinnelig inneholdt dem. Det å sette sammen et album er kunst. Det originale albumet utgjør en helhet og bør få være slik. Alle de tre singlene kom i god tid før albumet. De kunne altså etter min mening vært plassert på en av de fem andre CD-ene. De er jo veldig bra alle tre.

“Cold Turkey” skal ha blitt foreslått som single for The Beatles på slutten av opptakene til “Abbey Road”-albumet, men avslått av Paul McCartney. Sangen handler mest sannsynlig om Lennon og Onos brå avvenning fra heroin, men Lennon skal en gang i en fortrolig samtale sagt at den faktisk handla om en seriøs matforgiftning etter å ha spist rester av kald kalkun fra julemiddagen. Uansett var det på denne sangen vi først fikk høre Onos innflytelse på Lennons vokalarbeid.

Jeg kan ikke avslutte denne omtalen uten litt om “Yoko Ono/Plastic Ono Band”. Albumet blei spilt inn samtidig med Lennons album - og altså også utgitt samtidig. Paret hadde opprinnelig en idé om å kalle Lennons album “Primal” og Onos “Scream”. I steden fikk de skuespilleren Dan Richter som var assistenten deres på den tida, til å ta et bilde av dem med et Instamatic-kamera der Ono satt lent inntil et gammelt tre med Lennons hode i fanget til Lennons album og motsatt til Onos, og med et barnebilde av Lennon på hans og Ono på hennes på baksida av omslaget. Musikerne var de samme, Lennon, Voorman og Starr, pluss et opptak med Ono og Ornette Colemans kvartett (Coleman, Ed Blackwell, David Izenzon og Charlie Haden). Sistnevnte var vel egenlig en øving til en konsert de fem skulle holde i Royal Albert Hall.

Opptakene til Onos album blei i all hovedsak gjort 10. oktober 1970. Lennon spiller fint gitar her, og det er nesten umulig å høre hvor hans gitar slutter og Onos vokalisering begynner.

Jeg hadde ikke ikke råd til å kjøpe Onos album da det kom ut i 1970, men kjøpte det nå nylig. Det er gjenutgitt på nytt selskap med bonusspor, et lite hefte med bilder og til og med inneromslag på CD-en.

Ikke undervurder Yoko Ono, hun er en betydelig kunstner.

Det blei utgitt ei bok i forbindelse med 50-årsjubiléet for “John Lennon/Plastic Ono Band” med mye bilder og en del tekst som kom ut før boksen. Vel verdt å ha hvis du er fan.

John Lennon/Plastic Ono Band har også kommet i 2 CD- og 2 LP-versjon og som enkel-cd.