Nydelig, Hannah Rose Platt

Ei feministisk skive? Nei, ikke egentlig - ei skive om menneskerettigheter. Nydelig!


Kvinnesykdommer og hvordan disse har blitt behandlet av leger gjennom historien er en skam. Enda verre er det at - selv i dag! - blir kvinner ikke diagnostisert eller feildiagnostisert, de får ikke behandling eller får feilbehandling, og de dør i alt for ung alder fordi legestanden er så arrogante om kvinnesykdommer.

Kvinner går til lege med beinbrudd og blir spurt om når de sist hadde mensen. De går til lege med allergier og får beskjed om at de kan trene det bort. De klager over smerter i brystet, blir avvist, og dør tre måneder senere fordi de hadde kreft. De har vondt i hodet og blir sendt hjem med beskjed om å ta to paracet og havner i koma fordi det skyldes hjernesvulst.

De morbide historiene fra virkeligheten vi fikk servert på John Dee for et halvt år siden har endelig kommet på skive. Dermed har man muligheten til å også lese tekstene mens man lytter. Tekstmessig er Platt helt fantastisk. Den fullkomne motsatsen til kvinnesynet i - vel, det enkleste er å henvise til serien «A Handmaid's Tale». Eller land vi helst ikke vil assosieres med.

Med seg har hun Ed Harcourt på trommer og Freddie Draper på kontrabass. Samme som på konserten i fjor, og det er en smått magisk trio!

Kontrasten mellom den vakre, såre, elegante musikken og historiene Platt forteller er skremmende. Som «Radiant», om kvinnelige fabrikkarbeidere i USA som fikk strålesyken - og ble avspist med at det var syfilis, for at de skulle holde kjeft. Bortsett fra at det var noen som nektet å la seg kneble.

Tekstene her burde være pensum i «Innføringskurs i feminisme». Bortsett fra at det ikke er feministiske tekster. Her finnes ingen «stakkars oss». Derimot burde det vært et fag som heter «Overgrep som har blitt gjort og gjøres fortsatt mot (valgfri menneskegruppe) fordi de ikke er hvite, middelaldrende, feite, rike menn».

Ei skive om menneskerettigheter, altså, pakket inn i fantastisk vakker musikk. Uansett om du lytter til tekstene eller ei er dette absolutt ei skive du bør få med deg fordi den er bare nydelig!

Låtliste: Ataraxia // Curious Mixtures // Young Men Need Their Wives // Magdalene // The Yellow Wallpaper // La Grande Hysterie // Rest In Persistence (An Anthem For Anne Greene) // The Sick Rose // The Edinburgh Seven // Radiant // Epilogue: The Wandering Womb Ballet


Del på Facebook | Del på Bluesky

Hypnotisert av Hannah Rose Platt

(29.10.24) Hannah Rose Platt ser så uskyldig ut der hun kommer ut på scenen. Langt blondt hår, sølvfargete boots, en enkel akvamarinfarget gitar og en kontrabassist som akkompagnør. Stemmen er brutalt klokkeklar og tekstene er rimelig heftige. Med albumtitler som «Hypnagogia» (2023) og «Deathbed Confessions» (2024) kan man knapt forvente seg annet!


Finsk metalfest på Rockefeller

(10.11.25) «Herregud så rått og for ei stemme og solbrillene var jævlig kule, men faen som hu sang og stemninga i salen var helt elektrisk og jeg er så glad vi fikk sett dem live og neste gang bør de spille på ei større scene» - kompisgjengen som gikk bak meg var smått fornøyd med konserten.


Imponerende dansk (!) progmetall!

(09.11.25) Defecto er solid, klassisk progmetall. Ei skive som du vil høre igjen og igjen, for det dukker opp nye detaljer ved hver gjennomlytting.


Husker du Baba Nation? Red & Dali

(07.11.25) Erik Røe synger sjelfullt og eksperimentelt i hyperrom. Offbeat, sjelfull tolkning av R&B og funk.


Battle Beast - Finland og heavy metal, ass

(06.11.25) Heavy metal som det skal spelles. Dyktig band, fantastisk vokal, tøffe låter og musikk man blir glad av å høre på og som gir litt ekstra energi i støvlene.


Granlunds Blues - dødsbra

(05.11.25) Blues? Ja, her er mye blues – og det kan ikke sies for ofte hvor mye man kan få til med bare tre akkorder. Men rein blues er det ikke – og først og fremst: Her går det noe inn i helvete sakte for seg.


Endelig, Steffen Hissingby!

(04.11.25) Steffen Hissingby, 35 år fra Råde, gjør nå sitt etterlengtede debutalbum etter å ha vært en kjent sangstemme i det norske musikklivet i over 15 år. Nå har han endelig funnet sin egen lyd, som viser seg å være en kraftfull, ærlig og poetisk stemme som balanserer det personlige med det universelle.