Eigil Berg – musikken og litteraturen

Han elsker å lese gode bøker. Nå har Eigil Berg like godt lagd et helt album der han synger om å elske den aller fineste litteraturen.


Han var en gang mest kjent som låtskriver og vokalist i New Jordal Swingers. Det begynner å bli lenge siden; en kort historie finner du her.

«Bokhyllest» er i første rekke et samarbeid mellom låtskriveren Eigil Berg og poeten Ingvar Hovland. Men over vannene, i tekstene og i musikken svever roman-litteraturen. Ernest Hemingway, Alexander Kielland, Knut Hamsun, Arthur Rimbaud, Agnar Mykle. «Lasso rundt fru Luna» har vært gitt ut før, men er fortsatt en juvel i samarbeidet Berg/Hovland.

Mesteparten av dette stoffet er hva vi vil kalle viser. Akustisk piano og ståbass (Terje Gewelt). Ikke på langt nær så «klassisk» som Ketil Bjørnstad, men også milevis unna musikk & poesi slik den for eksempel framføres av Buicken. Da vil jeg heller si Erik Bye – og Lars Klevstrand.

Vi får gjestespill av saksofonisten Bendik Hofseth, men oftere av multiinstrumentalisten Stian Carstensen. Her trakterer han mest trekkspill, og hans innspill sender tankene umiddelbart til et vårlig Paris.

Med kulturen under press i nær sagt ethvert statsbudsjett, er det verdt å lytte til Ingvar Hovland:

Hvis du spør: Hvorfor synges det viser?
Hvis du spør: Hvorfor spilles det musikk?
Da spør jeg deg hvorfor vi spiser,
Og hvorfor vi trenger til drikk?
Og hvorfor er bladene grønne
Før høsten panerer i brunt og i rødt?
Hvorfor strever vi slik med å skjønne
At til kjærlighet, kamp og til sang ble vi født?

«Bokhyllest» er en dedikert hyllest til litteraturen, framført som den vakreste musikk og poesi.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.