Eigil Berg – musikken og litteraturen

Han elsker å lese gode bøker. Nå har Eigil Berg like godt lagd et helt album der han synger om å elske den aller fineste litteraturen.


Han var en gang mest kjent som låtskriver og vokalist i New Jordal Swingers. Det begynner å bli lenge siden; en kort historie finner du her.

«Bokhyllest» er i første rekke et samarbeid mellom låtskriveren Eigil Berg og poeten Ingvar Hovland. Men over vannene, i tekstene og i musikken svever roman-litteraturen. Ernest Hemingway, Alexander Kielland, Knut Hamsun, Arthur Rimbaud, Agnar Mykle. «Lasso rundt fru Luna» har vært gitt ut før, men er fortsatt en juvel i samarbeidet Berg/Hovland.

Mesteparten av dette stoffet er hva vi vil kalle viser. Akustisk piano og ståbass (Terje Gewelt). Ikke på langt nær så «klassisk» som Ketil Bjørnstad, men også milevis unna musikk & poesi slik den for eksempel framføres av Buicken. Da vil jeg heller si Erik Bye – og Lars Klevstrand.

Vi får gjestespill av saksofonisten Bendik Hofseth, men oftere av multiinstrumentalisten Stian Carstensen. Her trakterer han mest trekkspill, og hans innspill sender tankene umiddelbart til et vårlig Paris.

Med kulturen under press i nær sagt ethvert statsbudsjett, er det verdt å lytte til Ingvar Hovland:

Hvis du spør: Hvorfor synges det viser?
Hvis du spør: Hvorfor spilles det musikk?
Da spør jeg deg hvorfor vi spiser,
Og hvorfor vi trenger til drikk?
Og hvorfor er bladene grønne
Før høsten panerer i brunt og i rødt?
Hvorfor strever vi slik med å skjønne
At til kjærlighet, kamp og til sang ble vi født?

«Bokhyllest» er en dedikert hyllest til litteraturen, framført som den vakreste musikk og poesi.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Hiromi - pianist av en annen verden

(13.09.26) Hun kan få deg hekta på selve pianospillet. Det er noe nesten utenomjordisk over måten hun angriper instrumentet på.


Da The Band’s Band feira The Band

(10.09.26) En varmende hyggekveld for gamle kjente, både på og i salen. Men det skrangla litt for mye – oppe på scenen.


President er mann for sin hatt

(10.09.26) Plutselig er det r’n’b-takter. Og jazz. Og masse trommer. Beinharde, sjukt tekniske trommer som går rett inn i margen. Ei veldig behagelig skive.


With a bang on the ear!

(07.09.26) Uten å se for mye på setlistene så langt i turneen, hadde jeg tenkt meg mer av et folk/freak-show i hovedsakelig akustisk format. «Fisherman’s Blues» og «Room to Roam» i ett, på en måte. Sånn ble det ikke. Men for et party det ble!


Arne Treholt – i et skimmer av gråsoner

(03.09.26) Brobyggeren som brente alle sine broer. Han som ikke sang i dur, heller ikke i moll – men noe midt imellom. Det fins mange måter å beskrive hva «gråsoner» betyr, og du får de fleste av dem anskueliggjort på Oslo Nye Teater.


Finere blir vel neppe indiepop?

(02.09.26) Det har aldri vært vanskelig å like Phoebe Bridgers, men for noen har hun kanskje vært smått utilgjengelig? «Lost Weekend» bør skaffe henne nye beundrere.