Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

Tons of Rock: Mr. Bungle - ikke et band for nybegynnere

«Jeg eeeeeelsker Mike Patton og alt han gjør, selv om han hadde verdens dummeste frisyre!!!»


Mr. Bungle / Tons of Rock, Ekebergsletta / 27.06.24


Kritikken fra treforskeren er nådeløs, dog mistenker jeg at det var gjengs oppfatning da Mr. Bungle dro i gang. Bortsett fra det fåtallet som hadde foretrukket Faith No More, da. «Mr. Bungle er den schizofrene, psykotiske tvillingen til Faith No More, du må jo bare digge det, da!» - det er kanskje den beste beskrivelsen jeg har hørt om dem?

«Selv på en dårlig dag spiller de fletta av alle andre band» - naboen prøvde å overtale kompisen. At flettene hadde havnet på hodet til Patton, sa hun ingenting om, men kompisen ble nå stående.

Mr. Bungle er ikke et band for nybegynnere eller folk med sarte disposisjoner, som det het så pent i gamle dager. Mr. Bungle er beinhardt og råtøft og hopper mellom genre, helst fire-fem-ti i samme låt. De provoserer. De er en opplevelse. Og jeg er så lykkelig at jeg endelig har fått oppleve dem live!

Den opprinnelige trioen Patton (vokal/keyboard/samples), Trey Spruance (gitar/keyboard) og Trevor Dunn (bass) fikk med seg trommis Dave Lombardo og gitarist Scott Ian da de gjenoppsto i 2019. Vi var nok mange som begynte å glede oss allerede i november, da nyheten kom. Man vet aldri helt hva man får med dem, noe som gjør det hele ekstra spennende.

At vi da fikk en ekstraoordinær oppvisning i Pattons stemmeprakt, gjorde konserten uforglemmelig. Dette var ren og skjær nytelse. Avant garde av en helt annen dimensjon. Sjekk låtlista, det gikk rett fra Slayer til Spandau Ballet og det funka. Alt funker med Mr Bungle.

«All by myself and you can go f*ck yourself»

Låtliste: Satan Never Sleeps (Timi Yuro cover) // Anarchy Up Your Anus // Bungle Grind // I'm Not in Love (10cc cover) // Eracist // Spreading the Thighs of Death // I Don't Need Society (D.R.I. cover) // Hypocrites / Habla español o muere (Changes to «speak Norwegian or die») // Methematics // Hell Awaits (Slayer cover) // True (Spandau Ballet cover) // You Lose (7Seconds cover) (With «true» reprise) // Raping Your Mind // Hopelessly Devoted to You (John Farrar cover) // My Ass Is on Fire (With lipps inc’s «funky town» and «pepto bismol» tag) // Territory (Sepultura cover) // All by Myself (Eric Carmen cover)


Del på Facebook | Del på Bluesky

Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.