Foto: Jarle H. Moe Foto: Jarle H. Moe Foto: Jarle H. Moe Foto: Jarle H. Moe Foto: Jarle H. Moe Foto: Jarle H. Moe Foto: Jarle H. Moe

Energisk soul fra St. Paul And The Broken Bones

Det har aldri vært feil med en dose soul, selv på en tidlig ettermiddag. Alabama-bandet St. Paul And The Broken Bones står klar for å gi oss en oppvisning som skal vise seg å være nærmest perfekt.


St. Paul And The Broken Bones / Bergenfest, Bergenhus festning / 14.06.24


Paul Janeway har et 7-manns sterkt orkester i ryggen, selvsagt med full blåserekke. Men det er Paul som eier scenen.

De drar i gang med “Don’t Mean A Thing”, og her er det bare å holde seg fast. Det trykkes på fra første tone som fyker ut av blåserne. Skikkelig soulvokal med et voldsomt spenn fra mørkt til farlig høyt på skalaen, låter akkurat såpass nedpå at det funker, sløyt og funky.

Og menes Janeway smådanser over scenen til rytmene stiger stemningen foran scenen. “Flow With It” er røffere, ikke så smooth i kantene, men du verden som den sitter. Blåserne har et herlig driv. Det er ingen tvil om at disse karene har tatt i et instrument før. Dette funker så til de grader. Man kan nesten se for seg en mørk klubb med damp dryppende fra taket.

Janeway draperer seg i en enormt fet sølvkappe og nå tar det virkelig fyr. Det låter så heftig og sløyt at man blir stående å måpe. Totalt sjelsettende fremføringer av låtene.

Janeway synger med hele seg og kjører på med alle sanser og følelser. Mannen virker klinkende gal der han farer rundt på scenen. I det ene øyeblikket virker det som han skal bryte ut i gråt og fortvilelse, for i neste øyeblikk å forsvinne under trommeplattingen. Krypende frem med kappen over hodet, sko og vannflasker fyker veggimellom. Hele tiden mens bandet kjører med heftige rytmer.

Av og til er det rett og slett en fornøyelse å bli så ekstremt overrasket. Man trenger å bli blåst over ende, og det er nettopp det St. Paul And The Broken Bones gjør. De gir oss en oppvisning ut av en annen verden. Publikum storkoser seg foran scenen, og bare tar i mot og tar i mot.

“Call Me” avslutter festen, og nå tar de det helt ut. Janeway farer rundt på scenen, vrenger sjelen og gir alt til siste strofe.

St. Paul And the Broken Bones er et band man skal oppleve live på. En vitamininnsprøytning for sjel og sinn. De kjører på så til de grader, og man står igjen med et stort smil og kjenner det kribler i hele kroppen.


Del på Facebook | Del på Bluesky

PJ Harvey - episk, hypnotiserende

(14.06.24) En unik musikalsk opplevelse som sitter dypt i sjelen lenge etter at man har forlatt festivalen.


Delila Paz eier Bergenfest-scenen

(14.06.24) The Last Internationale har vært i Bergen mange ganger tidligere, også på Bergenfest. I år har de inntatt hovedscenen, noe som absolutt føles riktig.


Slomosa - høyt og herlig!

(14.06.24) Endelig er Slomosa klar for en jobb på hjemmebane igjen. De har fått æren av å åpne andre dag av Bergenfest, en dag med mye musikalsk tyngde på plakaten.


Hardtslående utblåsning: Fontaines D.C. i Bergen

(13.06.24) Et band fra Dublin satt stemningen for årets Bergenfest. Meget vellykket!


Hardrock og puddelpowermetall

(18.10.26) Hjelpes, tenkte jeg, detta låt rimelig garasjeband. Som i band som smeller på garasjeporter. Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg kom frem til at det nok skyldtes elendig miksing av trommene, som ble underbygget av en lengre trommesoundcheck mellom banda.


Imponerende, Avkrvst

(17.10.26) Smått amputert konsert for vårt vedkommende, men vi fikk med oss mer enn nok til å skjønne at Avkrvst er et band å holde et våkent øye med.


To himmelske kvelder med New Model Army

(16.10.26) Om låtlista fredag var bra, og full av hitsa deres, var den på lørdag spektakulær. To timer i himmelen, selv om vi er i djevelens røv.


Anita Skorgan snakker rett fra levra

(15.10.26) En vakker selvbiografi. Ei bok du blir glad av å lese, ei bok du blir lei deg av å lese. Og ikke minst – ei bok du blir tankefull av å lese.


Digg fredagsdisco på Park!

(14.10.26) Det er ikke mye å utsette på Ora the Molecule. Oslojenta som har jobbet med «de fleste» og serverer smektende 70- og 80-tallsrytmer med Chic-aktig funkbass, Madonna, ABBA og Moroder i miksen.


Neil Young glitrer på sitt 50. studioalbum

(14.10.26) Han har runda 80, men pøser ut gammelt og nytt stoff i et tempo som kunne ta pusten av en konfirmant. «Second Song» er noe av det aller beste han har gitt ut på denne sida av årtusenskiftet.