Hvilket 40 års jubileum med Mayhem!
Det er 40 år siden de debuterte, og det skulle feires. På ordentlig. Det er bare å konstatere: Det fins bare ett Mayhem.
Mayhem / Sentrum Scene / 11.05.24
Skuret står der fortsatt, med den samme dølle gulfargen, på Langhus stasjon. Tæggen er forlengst borte. Jeg tror ikke annet har blitt gjort med det skuret enn et par liter maling fra tid til annen. Rundt stasjonsområdet har det vokst opp en massiv drabantby. Området rundt Langhus stasjon har egentlig blitt ganske ugjenkjennelig på førti år.
Jeg vokste opp på Langhus, men fikk ikke med meg «Mayhem»-taggen på Langhus stasjon. Egentlig er jeg ingen stor fan av svartmetall, men jeg lurer på om den geografiske koblingen er grunnen til at jeg faktisk synes at dette er rimelig rått og ganske kult?
Sist jeg så en full konsert med Mayhem var litt over et kvart århundre siden. Jeg har i grunnen ikke fått med meg at det er 2024 i år, med en haug med merkedatoer og runde år, blant dem Mayhems førtiårsjubileum. Og hvilken jubileumsfeiring vi fikk være med på!
Noen hadde pyntet seg mer enn andre. Av og til er det en festlig heterogen blanding av publikummere, men denne kvelden var det ekstremt. Alt fra hun som hadde pyntet seg i en lys rosa kjole med tilhørende stiletthæler, til ungdommene som var standsmessig sminket med sort og hvit maske og armer dekket med nagler.
Litt kortere nagler enn da Mayhem spilte på Mars i 1998, jeg tror kanskje det er et bittelite forbud mot dem nå, av sikkerhetsmessige grunner. Jeg var elleve år da Mayhem ble startet, og det var garantert noen elleveåringer på kveldens konsert – samt godt voksne som har fulgt bandet hele veien.
Rett utenfor Sentrum var det et par som solgte kåbbåjhattkopier med fjærfrynser i alle mulig utenkelige farger. Jeg hadde ikke blitt overrasket over å se noen slike inne i salen, men der gikk visst grensen.
Få band har hatt en like lang, tidvis brutal og rimelig eksepsjonell historie som Mayhem. Få band har hatt en like monumental innvirkning på én genre. Og så kommer de fra Langhus! Antageligvis de eneste berømthetene derfra ...
På scenen står et rimelig enkelt trommesett. En film går i loop på sceneteppet bak, med unge Euronymous – tenk at han bare var 16 år da han startet bandet og 25 år da han ble drept – unge Mayhem, det legendariske bildet fra togskuret på Langhus, det er brennende kirker og gravsteiner, det er intervjuer og liveopptak, det er fristende å utforske hvilken film det er fra. For de som er interessert, er det laget minst to dokumentarer, «Pure Fucking Mayhem» og «Until The Light Takes Us» (begge 2008).
Skal man første feire, må man ha med noen tidligere bandmedlemmer. Første del er med Manheim (1984-1987) på trommer og Messiah (1987) på vokal. Sistnevnte gjorde et tappert forsøk på å være skummel Mayhem-vokalist, men det var veldig tydelig at han storkoste seg på scenen igjen, og han er jo bare rå på vokal.
Manheim og Messiah fikk massiv applaus og stormende jubel da de gikk av scenen, brølene fra publikum løftet taket, og jeg var allerede litt smått hæppi. Mayhem har noe få andre svartmetallband har fått til. «Intrikate melodilinjer», tenkte jeg, som er ganske tydelige under bass og trommer, de dundrer rundt meg og i meg uten at det blir ubehagelig. Jeg gleder meg til fortsettelsen.
«Dere (fotografene) har fri tilgang til pit gjennom hele konserten, med mindre det blir noe bråk, følg vaktenes instrukser» fikk vi høre da vi kom inn, men det blir ikke bråk på disse konsertene.
Dette er verdens triveligste publikum, finnes ingen andre som tar like mye hensyn til sine medpublikummere, de er høflige og hyggelige og vil bare lytte til rå musikk og oppleve Mayhem live. Igjen. Her er publikum fra hele verden, flere hadde fløyet inn fra Sør-Amerika eller andre fjerne destinasjoner for å være med på denne storslagne feiringen.
Etter en liten interlude der trommer flyttes bakover og sceneteppet heises, samles dagens nåværende band på scenen. Necrobutcher på bass (1984–1991, 1995–), Hellhammer på trommer og perkusjon (1988–1993, 1995–), Attila Csihar på vokal (1992–1993, 2004–) samt bandets nyeste medlemmer: Teloch (2011–) og Ghul (2012–) på gitar.
Dønn solid. Rått som ville helvete. Fantastiske arier. Kan man kalle det arier, egentlig? Vokalen til Attila er så sjukt bra. At bandet er like tight og dyktige som de garantert alltid har vært, sier seg nesten selv.
Vi fikk fem låter fra «De Mysteriiis Dom. Sathanas» (1993), og beskrivelsen til Kenneth om 25-årsjubileumsutgivelsen (2022) greier jeg ikke overgå:
«Vi snakker her om det viktigste Black Metal-albumet noensinne. Etterlengtet før det kom, fryktet når det endelig kom, ubeseiret i årene etter det kom - og sist men ikke minst, så har det vokst seg til et ikonisk mesterverk i ettertiden.»
22 låter. Langt over to timers konsert. Jeg har i grunnen gledet meg til denne kvelden siden konserten ble annonsert, og jeg ble overhodet ikke skuffet. Altlyttende potitt skal jeg begynne å kalle meg, fra Pet Shop Boys til Pure Fucking Mayhem på et par dager.
Dette var en festaften av dimensjoner. Ingen gikk skuffet hjem denne kvelden. Av og til er det hyggelig å overhøre samtaler på toget, og i kveld var intet unntak. De som satt bak meg skulle tilbake for andrekonserten. Foran meg satt noen som håpet de fikk kjøpt billetter, for dette ville de oppleve igjen.
Noen konsertkvelder er bedre enn andre. Dette var en av dem. Mayhem ga alt og mer til, og jeg er rimelig sikker på at geografisk oppvekst ikke har noe som helst å gjøre med at jeg liker Mayhem. De er rett og slett bare et helvetes bra band.
Setliste: Deathcrush (med Manheim og Messiah) // Ghoul (med Manheim og Messiah. Live debut. ) // Necrolust (med Manheim og Messiah) // Malum // Bad Blood // MILAB // Psywar // Illuminate Eliminate // Chimera // My Death // Crystalized Pain in Deconstruction // View From Nihil // Ancient Skin // Symbols of Bloodswords // Freezing Moon // Life Eternal // Buried by Time and Dust // De Mysteriis Dom Sathanas // Funeral Fog // Chainsaw Gutsfuck // Carnage // Pure Fucking Armageddon (med Manheim og Messiah)
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.