Tenacious D: En samlende kraft
Forutsigbare? Kanskje. Aldrende? Definitivt. Harry? Litt. Men det som slår meg som mest beskrivende for Tenacious D, er ordet forsonende. Sjeldent samler et rockeband så mange ulike mennesker, som det jeg så på konserten i Oslo Spektrum i går kveld.
Tenacious D / Oslo Spektrum / 30.04.24
Mitt første møte med Tenacious D
Da jeg var 16 år gikk jeg på dramalinja, og hang med en gjeng mettallhuer fra Larvik og Sandefjord. Vi hørte på Pantera og Opeth, og, i festlig lag, slapp vi til våre guilty pleasures fra Toto, The Darkness og Tenacious D.
Men vi var ikke bare mettalhuer. Vi hadde også med oss en soss fra allmennfag, en praktiker fra elektro’n, og noen kreative kunstersjeler fra det som da het tegning, form og farge. Vi var veldig ulike på de fleste vis, men én ting kunne vi forsones rundt, nemlig låta "Tribute".
Det var fast prosedyre, et slags ungdomsritual, som fant sted rett rundt midnatt. Allerede ved de første riffene, før Jack Blacks første strofe, hersket en høytidelig stemning i rommet. En forventning, full stillhet, som barn som ligger i senga og venter på julaften. Resten av låta gikk i full allsang, og teksten sitter fremdeles som et skudd, tjue år etter.
Låta hadde en samlende kraft på tidlig 2000-tallet, og har det helt tydelig også i 2024.
Uttalt guttastemning
Jack Black og Kyle Gass har en energi jeg bare må misunne dem. På tross av at de to ikke lenger er purunge, har de fremdeles tonnevis av krutt på scenen, et fascinerende skue for en 37-åring som altfor ofte sovner på sofaen etter hverdagens plikter. Jack Black er fremdeles morsom (om enn litt slapstick), og utrolig god på å «flørte» med publikum. De to kan stå på scenen i et fullsatt Oslo Spektrum, og fremdeles gi deg følelsen av å være kompis. Jeg er helt sikker på at den yngre delen av publikum, som det var mange av, kunne kjenne på en «bros before hoes mentalitet» kvelden igjennom.
For guttastemninga var i aller høyeste grad til stede. Dette ga seg uttrykk i lengselsfull gauling etter pyro, pælming av ølglass rundt i forsamlingen, og manglende evne til å overholde fotoforbudet. Stemninga ble ikke verre når Jack Black fridde til gamerne i salen, med deres låt Videogames, som dessverre ikke ble vist i videoform.
Heldigvis la jeg også merke til en annen guttastemning. En gutt satt på skuldrene til venninna si. To gutter stod foran scenen og så på babybilder. Når Kyle og Jack klinte til med sin versjon av "Wicked Game", skapte det en gjennomtrengende latter i hele salen, da videoen viser to halvgamle, overvektige gubber som løper og leker sammen i vannkanten.
Litt griseprat var det også rom for, noe jeg som feminist også setter pris på. Låta "Low Hangin’ Fruit", kan med fordel deles i ekkokammere med incels som føler seg forbigått av kjekkere menn og pene damer:
Don't want no high class model in designer fuckin' bathing suit
We want the low hangin' fruit
Because the high-class fruit is not gonna fuck me
But the low-class fruit is sweet chunky monkey
Den lite selvhøytidelige, frie tonen, er nok en del av årsaken til at duoen fortsetter å appellere til folket, uavhengig av hvilket kjønn man identifiserer seg som.
Herlig harry
Nei, det er ikke akkurat poesi. Kyle og Jack er fri for pompøse tekster og pretensiøse opptredener. Det er enkelt, nesten barnlig, og ja, fremdeles litt småharry. Men harry er for folket, det er musikk som er lett tilgjengelig, det er musikk som forsoner, og musikk som ikke krever all verden.
I en tid med flere store pågående kriger, økende jødehat og høyreekstremisme, og en korrupt amerikansk politiker på gjenvalg, kan man virkelig sette ekstra pris på Tenacious D.
De er lekne, dyktige musikere som evner å henge med i tiden, og gir publikum det de vil ha, litt brød og sirkus. Og faen så digg det er, å være med på den forutsigbare festen som aldri tar slutt, og som gir en etterlengtet letthet i en konfliktfylt verden.
Del på Facebook | Del på Bluesky