Nedstrippa Norah Jones? Veldig langt unna garasje.

Hun ble anbefalt å strigle noen av opptakene. Norah Jones nekta - og alt tyder på at hun hadde rett.

Av Pål Bodin, gjesteskribent og -fotograf // 08.04.24

Dessuten lager hun podcasts med musikere hun har sans for. «Norah Jones is Playing Along» heter den. Første kringkasting kom i oktober 2021 og er nå kommet opp i 31 episoder pluss en hun har videreformidla fra noe som heter «Broken Record».

Jeff Tweedy var først ute og deretter har hun hatt med Mavis Staples, Chris Thile, Brian Blade, Lukas Nelson (Willys sønn), Anoushka Shankar (Jones' sitar-spillende halvsøster), Alynda Segarra (også kjent som Hurray For The Riff Raff), Questlove og Christian McBride, The National, Dave Grohl og Rufus Wainwright - for å nevne noen. Siste episode så langt er med islandske Laufey, innspilt 5. august 2023. Du finner podcastene på Jones' hjemmesider. Helt gratis.

Hun og ektemannen, musikeren Pete Remm, er foreldre til to stykk unge mennesker på ni og sju år. Ofte ikke så mye fred og ro, med andre ord. Jones har derfor funnet det hensiktsmessig å utvikle sine musikalske idéer i badekaret bak låst dør siden det ellers er for mye annet som fanger oppmerksomheta. Ofte kommer idéene også like før Ole Lukkøye melder sin ankomst.

«Visions» er Norah Jones' niende studioalbum og beskrives som «yang to the yin» på Jones' hjemmeside, altså at mens «Pick Me Off The Floor» kunne virke litt tung og trist er «Visions» betydelig mer oppløftende.

Jones' album har tidligere vært stappfullt av fremragende musikere. Denne gangen er antallet skåret kraftig ned. Så kraftig at det i utgangspunktet bare var Jones og produsent og multiinstrumentalist Leon Michels, kjent bl.a. fra Sharon Jones & the Dap-Kings og Lee Fields & The Expressions, til stede.

Michels spiller på Jones' album, «Day Breaks» og «Pick me Off The Floor» og produserte «I Dream Of Christmas» og Jones var så fornøyd med samarbeidet at hun ville ha ham med også denne gangen. De bestemte seg for å møtes sporadisk, sånn cirka en gang i uka, Jones på piano eller gitar, Michels på trommer, uten noe ferdigskrevet, for å se hvordan det gikk. Den første låta var «Can You Believe» som kom ut som single for rundt åtte måneder sia. Den er ikke på «Visions», men finnes som ekstraspor på den japanske SACD-plata. Det finnes også et såkalt bonusspor, «Until My Heart is Found», på spesialutgaven som selges hos Target, USAs nest største lavpriskjede. De sender, så vidt jeg veit, ikke til steder utafor USA.

Hele prosessen med albumet tok sånn omtrent halvannet år. Kor, alt nydelig gjort av Jones, blei lagt på før bass og annet. Jones likte den litt garasjeaktige følelsen sangene fikk. Michels syntes de låt litt for garasjeaktige og prøvde å dra inn musikere for å polere det hele litt. Hver gang sa Jones «Dette er ikke bedre». De endte altså opp med de opprinnelige opptakene, altså på sett og vis demoer. Du vil ikke tro det når du hører skiva.

Naturlig nok er åtte av låtene på «Visions» signert Jones og Michels. Tre er signert Jones aleine og en av Jones og Remm. Så er det ikke sånn at det er fullstendig strippa ned dette, det er lagt på diverse instrumenter:

Jones synger, korer, spiller piano, orgel og et par andre tangentinstrumenter, elektrisk gitar, bass på to låter pluss omnichord, et elektronisk instrument der man trykker akkordknapper og sveiper over ei berøringsplate med en finger eller et plekter, på ei låt. Ser ut som et leketøy, men lager fin lyd, i hvert fall når Jones spiller på det.

Leon Michels spiller trommer, bass, saksofoner og tamburin. Dave Guy, også han fra Dap-Kings og The Expressions, spiller trompet. På tre av låtene er det litt mer band: mangeårig medspiller og supertrommis Brian Blade og Jesse Murphy bass (kjent fra Brazilian Girls) pluss blås. Tittellåta er dog gjort av Jones aleine, kun sang og gitar, men med trompethjelp fra Guy.

Norah Jones imponerer nok en gang. Dette er et strålende album.