Norah Jones innfrir så det holder
En av Norah Jones’ store gleder er å samarbeide med andre musikere, lære noe nytt og få ny inspirasjon. Lista av prosjekter er lang og imponerende og vel verd å sjekke ut. Et av de seinere prosjektene har vært samarbeidet med rhythm and blues- og gospelsangeren Mavis Staples som hun hadde klar tretten konserter med fra midten av mars til begynnelsen av august i år. Så kom viruset.
Den seinere tida har Jones gått fra album → turné-syklusen til å jobbe i kortere intervaller, ca. hver eller annenhver måned, med innspillinger av singler. Kjappere resultat, mindre press. Ut av studioperiodene kom det også ekstra sanger som var alt for gode til å la ligge, og alt for mange til å utgi som singler. Dessuten passa de bra sammen. Resultatet blei “Pick Me Off the Floor”.
Samlinga av sangene til albumet minna Jones om et bilde ektemannen Pete Ramm tok av henne liggende på bakken. Derav tittelen.
Jones lar seg inspirere av, og trekker veksler på hele gryteretten som utgjør Nord-Amerikansk musikk: Jazz, blues, gospel, soul og country. Basis på de fleste sangene er det velprøvde jazz-pianotrio-formatet med Brian Blade på trommer (Chick Corea, Kenny Garrett, Daniel Lanois, Joshua Redman, Wayne Shorter, Joni Mitchell m.m.fl.) og Christopher Thomas (Ben Taylor, Carly Simon, Marianne Faithfull) og Jesse Murphy (John Scofield, Cedar Walton, Joe Jackson, David Byrne, Jack Dejonette, Diana Krall m.m.fl.) på akustisk bass og John Patitucci (Chick Corea, Dave Grusin, Wayne Shorter, Al Di Meola m.m.fl.) på elektrisk bass på ett spor. Ikke noe i veien med kompet, altså. Det sitter som det skal.
På kompet er lagt smakfullt blås av Dave Guy på trompet (The Dap-Kings, Sharon Jones, Amy Winehouse) og Leon Michels på saksofon (The Dap-Kings, Lana Del Rey, Dr. John) på “Say No More” i den fine gospellåta “To Live”. Dan Iead spiller pedal steel-giatr på “Heartbroken, Day After” og “Stumble On My Way” og Mazz Swift (Whitney Houston, James “Blood” Ulmer, Kanye West m.fl.) spiller fele på “Were You Watching?”, en sang Jones har skrevet sammen med lyrikeren Emily Fiskio. Noen av Fiskios dikt har også danna grunnlaget for Jones’ eget dikt “How I Weep”, sangen som åpner albumet med cello og bratsj, spilt av de to klassiske musikerne Paul Wiancko og Ayane Kozasa. Førstnevnte har forresten også spilt med Chick Corea, Stanley Clarke og Etta James (!).
Jones’ sang er som vanlig forførende og kul, og pianospillet er fullt fine harmonier og små melodiske vrier. Ektemann Pete deltar med fint Hammond B3-orgel på “Hurts To Be Alone” og i tillegg til orgelet elektrisk gitar og Mini-Moog på den fengende “Flame Twin”.
Jones har sjøl produsert det hele med unntak av to samarbeid med Jeff Tweedy, kjent fra Uncle Tupelo og Wilco, den klart politiske “I’m Alive” og “Heaven Above”, som de har skrevet sammen og som er produsert av Tweedy. Særlig den første er en strålende sang, den andre vil vokse over tid - i likhet med mange av de andre sangene her.
Jones har sjøl uttalt - til Raina Douris, World Cafe, WXPN, Philadelphia, USA - at hun, sjøl om hun ofte føler sterkt om mange ting, ikke er blant dem som står opp offentlig og roper ut sine meninger, men heller synger sine følelser. Om folk tolker tekstene hennes annerledes enn hun hadde tenkt er helt greit for henne. (Innafor visse grenser, vil jeg tro.)
Med sangtitler som “How I Weep”, “Hurts To Be Alone” og “Heartbroken, Day After” skulle man kanskje tro dette albumet er bare trist og leit. Det er det ikke. Sjøl har Jones sagt: “If there’s a sense of darkness to this album, it’s not meant to be an impending sense of doom. It feels more like a human longing for connection.”
Her er mye å glede seg over: Gode melodier, fint spill og fine arrangementer og tekster som aldeles ikke er så triste som det kan synes ved første gjennomlytting. Dette er et album som vil bli spilt ofte og lenge.
P.S. “Pick Me Up Off the Floor” kommer I tillegg til en vanlig 11-sangs CD-versjon også i en deluxe-utgave med to ekstra sanger og noteark med besifring for tre av sangene, alt pakka inn i et omslag i gammal single-/EP-plate-størrelse.
De to ekstra sangene er “Street Stranger”, nok et samarbeid med Emily Fiskio med fullt komp og cello- og bratsj-arrangement, og ”Tryin’ To Keep it Together”, skrevet sammen med og produsert av Thomas Bartlett, også kalt Doveman. Han har også jobba med Sufjan Stevens, Yoko Ono, Martha og Rufus Wainwright og ei rekke andre.
Den vanlige skiva finnes også på grammofonplate (LP), både vanlig sort og farga (sort og hvit, tror jeg) og som SHM-CD (Super High Material CD).
Til slutt: Norah og Pete har kommet seg gjennom første del av koronapandemien ved å høre på John Prine, Townes Van Zandt og Guns N’ Roses. I tillegg har Norah gjort “Song Of The Highest Tower” med Cut Worms (scenenavnet til en kar ved navn Max Clarke) til sin isolasjonssang. Hun har dessuten lest Dr. Seuss, barnebokforfatter og illustratør som bl.a. skreiv “Katten med hatten”, og Shel Silverstein, også barnebokforfatter som også skreiv “A Boy Named Sue” for Johnny Cash og “Sylvia’s Mother” og “The Cover of Rolling Stone” som blei store hits for Dr. Hook & the Medicine Show, for barna, to og seks år gamle.
Del på Facebook | Del på Bluesky