Joy Thieves - super-industrial
Et stadig større musikerkollektiv som tar klar og utvetydig stand mot rasisme, sexisme og alle andre -ismer.
The Joy Thieves må sies å være en av de minst kjente (i hvert fall i Norge) supergruppene. Initiativtager Dan Milligan er en eksepsjonelt dyktig trommis som er involvert i minst et dusin forskjellige prosjekter. Etter en overkreativ periode i 2017 bestemte han seg for å starte et nytt prosjekt for å spille inn alle låtene som ikke passet til hans eksisterende prosjekter. Ordet spredte seg, og musikere sto i kø for å være med. Innen den første utgivelsen var det over tredve artister som var tilknyttet dette industrialkollektivet, og siden har det bare vokst.
Det som skulle være en Chicago-basert gruppe, har nå medlemmer fra store deler av USA og inkluderer artister som Chris Connelly og Scott-David Allen. Listen over deltakere kan nesten kalles en «Who's who?» av industrialmusikere. Blant banda man finner representert er Ministry, Stabbing Westward, The Rollins Band, Killing Joke, Pigface, RevCo, PIG, David Bowie, Machines of Loving Grace, Depeche Mode, Nine Inch Nails, KMFDM, Naked Raygun, Foetus, My Life With the Thrill Kill Kult, Pegboy, Nitzer Ebb, Die Krupps...
Med dagens digitale muligheter er ikke geografisk avstand et tema. Hittil har det blitt en drøss med utgivelser i tillegg til hundretalls remixer for andre artister, deltagelse på samleskiver osv.
Mitt første møte med The Joy Thieves var på samleskiva «Tear Down The Walls – A Riveting Tribute To Pink Floyd's The Wall» (2020). 27 industrial-ish band, fra de veletablerte til de helt ferske, bestemte seg for å lage en hyllest til klassikeren og samtidig samle penger til Médecins Sans Frontières. Skiva har utrolig nok en voldsom helhet, selv om de fleste artister bare har bidratt med ei låt hver. Låta som virkelig stod ut for meg var «One Of My Turns» (med Chris Connelly på vokal).
Trippelskiva anbefales. Dette er en opprocka versjon som likevel er rimelig tro mot originalen og coverne er gjort med ærbødighet og kjærlighet.
The Joy Thieves lager upretensiøs, tildels politisk ladet, beintøff, kul industrial/darkwave/EBM/rock/post-punk. «6 To 3» (2022) kom som en protest mot omgjørelsen av Roe vs. Wade. De følger sånn sett veldig greit i sporene til artister som Dead Kennedys og Alice Donut, i tillegg til tidligere nevnte band.
Ikke minst er det herlig med et stadig større musikerkollektiv som tar en så klar og utvetydig stand mot rasisme, sexisme og alle andre -ismer. De har en absolutt nulltoleranse som faktisk er ganske befriende, synes jeg.
Men nå altså, «The Heart Of The Worm».
Jeg hadde den på repeat da jeg var ute og pelte tranebær i isvann forrige dagen. Den trutla og gikk i over to timer og jeg hadde absolutt ikke behov for å bytte til noe annet. Besto skauturtesten med glans, i likhet med tidligere utgivelser. Spillelista står klar og venter på varmere dager og joggeskoføre, for det går unna når The Joy Thieves står på repeat!
Og den har såvidt greid å dytte til side «The Lodger» som ear worm. Unnskyld, (h-)ear(-t) worm.
Om du vil ha noe litt lettere til dessert, sjekk gjerne ut Wandering Stars - særlig «After Animals» (2018) og «Somnambule» (2020).
Del på Facebook | Del på Bluesky