Siris beste opplevelser på scenen i året som gikk
Musikkjournalistikk generelt er nok en av de mest subjektive sjangrene som fins. Her kommer ikke "noen liker mora og noen liker dattera" en gang til finaleheatet. "Årets beste" ligger imidlertid i så måte godt an. For ingen greier å få med seg alt. Siri Bjoner gir oss i denne omgang sine beste opplevelser fra scenekanten.
Det er ikke alle musikkopplevelser som er på skive eller i konsertform. Musikk funker på teater-/operascene eller kino også, og heldigvis trengte jeg ikke ta de verste valgene her for det var litt begrenset med opplevelser. Ikke dermed sagt at disse fire ikke hadde havnet på en «årets beste»-liste uansett, for samtlige var storslagne på hver sin måte.
Døden på Oslo S
Som 1972-årgang husker jeg Oslo S på 80-tallet. Jeg kjente figurene i bøkene. Jeg kjente ofre for hvit slavehandel. Jeg kjente folk som tok overdose og aldri våknet fra den. «Døden på Oslo S» imponerte meg, for jeg hadde ikke trodd det var mulig å overføre den til teater og gjøre den så gjenkjennbar og ren og styggvakker.
Ikke minst hadde jeg aldri i livet trodd at Økernsenteret kunne gjøre nytte for seg på denne måten.
Ingenting
Jeg tror at massesuggesjon er noe av det som skremmer meg aller mest i denne verden. Hvordan enkeltpersoner med sjuke ideer kan få flertallet på sin side, vinne frem med perversiteter og galskap, ødelegge millioner av liv.
Dagens jødehat som florerer er et skremmende eksempel på nettopp det.
«Ingenting» er kanskje ikke den beste historien om hvor skadelig massesuggesjon kan være, men den er i en modernisert versjon som de unge - som er mest sårbare for det - kan gjenkjenne seg i. Dessuten var jeg skikkelig imponert over fremførelsen.
Mutiny in Heaven
Noen musikkdokumentarer er viktigere enn andre. Og bedre. «Mystify» om INXS er en av dem, og jeg tror jeg rakk å se den tre ganger på flyet fra London til New York. Mutiny omhandler et annet australsk band, som var vel så viktig - eller kanskje viktigere, på mange måter?
For hvor kjedelig hadde ikke musikkverdenen vært uten Birthday Party og all galskapen som fulgte?
Verdiløse Menn
Var jeg skeptisk til at et lokalt ensemble i Halden skulle sette opp denne moderne klassikeren? Absolutt. Satt jeg umåtelig stor pris på å bli ønsket velkommen slik jeg gjorde, få komme på prøve og premiere og premierefest og hele sulamitten? Jepp!
Skulle jeg gjerne sett den flere ganger? Helt klart! Er jeg overlykkelig over at denne fantastiske versjonen skal ut på veien til våren? Jaaaaaaaa!!! For dette var så fantastisk bra at jeg ble helt satt ut. Og jeg bare må se den igjen neste år.
Del på Facebook | Del på Bluesky