Verdiløse menn - dette må du bare få med deg!

Jeg har oppdaget at det finnes noe som er langt mer irriterende enn folk som skravler på konserter, og det er folk som skravler i teater. Og folk som bare må ut midt i forestillingen og kjøpe seg en øl til, for da må alle langs raden reise seg opp når de går ut og igjen når de skal sette seg.

---

Verdiløse menn / Brygga kultursal, Halden / 08.09.23

Av Siri Bjoner // 09.09.23

---

Dessuten er det litt trist når man får servert en indrefilet på scena, og så skjønner ikke publikum det subtile. De skjønner ikke ironien. At latteren stilnet gjennom overdosen var da enda noe – men kanskje de burde lyttet litt mer til tekstene og sett hva som faktisk foregikk på scena fremfor å se på det som en fest?

Jeg har aldri bodd i Østfold, men det østfoldske DNAet renner tjukt gjennom årene mine. Halden er blant byene jeg alltid syntes det var trivelig å besøke, men det er i grunnen lenge siden sist. Burde kanskje endre på det, for makan til yrende kulturliv – på scenene, altså – og trivelige folk skal man lete lenge etter. Og Kulturhuset! Hvilken luksus å ha noe sånt midt i Halden sentrum!

Sjelden har jeg anledning – eller lyst! - til å leke fængrrrl. Fængrrrling kan fort misoppfattes som noe helt annet enn det menes som – den ultimate rosen for noe som er nesten helt forbanna perfekt. Da jeg overvar en av prøvene var det mye som skurret. Jeg hadde trua, altså, lenge til premiere og sånn, men da jeg traff teamet før premiere i går var det tydelig at de var nervøse. Alle hadde sine fortellinger om hva som hadde sjiti seg på prøvene, og jeg visste jo fra sist at dette, å sette opp “Verdiløse Menn” i Halden, syntes de var som å hoppe etter Wirkola.

Så da setter man seg til og er like spent og nervøs, for det er jo tross alt mulig at det er noen i salen som dro grunnet min anmeldelse, litt prestasjonsangst skal man alltid ha.

I Halden, og med denne gjengen, er det lov å være fængrrrl. Man skal vokte seg vel for å komme med for mye positivt i pausen, men jeg tror at smilet mitt som bare nektet å legge seg og glitrende øyne sa sitt. Og etterpå? Da var det så utrolig deilig å kunne ta runden og si “Fyfaaaaaaaaaaan i dag er jeg skikkelig fængrrl as, den scenen der, den bare NAILA du!!!”.

“Fordelen med Halden er at da jeg skulle besette rollene, kunne jeg velge fra verdens største godtepose! Plukke fra øverste hylle”! Det blir feil å kalle “Verdiløse Menn” Andersens hjertebarn, men at han har jobbet med den 24/7 i tre år – det koster. Og han valgte helt rett med samtlige som var involvert.

Gullkorn på gullkorn. Introen til “Hvis jeg var deg” av Ketil Ravneng var bare gjentagende gåsehud (det reiser seg faktisk når jeg skriver dette). Paranoiaen til Geir Holmen Andersen. De siste tonene til Johnny Nilsen. Veronica Bålerud Mittet var akkurat passe manisk (og Frank var skummel). Marcus Hannestad med Wergeland på lapellen. Lars Hammer som den streite bøddel som dømmer dem til et liv uten håp. Jeg kunne sikkert skrevet en lang liste over hva jeg elsket ved denne forestillingen, men jeg var i grunnen altfor opptatt med å nyte et fantastisk velspilt stykke.

Dessuten var passiaren da myggen til Andersen måtte byttes ut helt uforglemmelig. Det å kunne ta en utfordring og snu det til å bli en naturlig del av scenen – fantastisk! “Så dere han eller, gutta???”

Og bandet, herregud bandet, så tight og vakkert og rått og helt perfekt. Terje Støldal er musikalsk leder og har stålkontroll på band og bass. Sammen med gitarist Nils Tempo og trommis Magnus Buer Hansen har de greid legge en ny dimensjon til låtene til Jokke. Klassikere i litt ny og endret innpakning, det kan knapt bli bedre i denne litt oppdaterte (og beflyttede - den er nå basert i Halden) versjonen av "Verdiløse menn".

Kjemien på scenen er så vakker. Den funker så bra. Og man er ikke i den minste tvil om at samtlige på scenen har vært ute både en og to og ti vinternetter før. De overbeviser. “Jeg har nesten mer lyst til å se dere igjen i morgen enn dra på Motorpsycho”, fortalte jeg. Man skal tross alt være ærlig. Sånn bortsett fra at Halden er ganske langt unna og det koster betraktelig mer å dra dit enn Oslo, ellers hadde jeg nok bedt om fast plass på samtlige forestillinger.

“Dere må på turné! Kom til Ås og studentsamfunnet, eller en av scenene i Indre!” Regissør Morten Milde smiler. Alle smiler. Premierefesten er bare hyggelige, smilende mennesker. “Du glemte å si at han trippa!” - alltid rom for forbedringer, men publikum la neppe merke til det.

Wirkola hadde vært imponert over landingen. Dere naila'n. Fy fader som dere naila'n. Og siden vi alle var rimelig høye på en fantastisk vellykket premierekveld, må jeg også få legge til at ikke bare var det en fantastisk sceneopplevelse, men hvilket hjerte castet har, både for karakterene de spiller – og for å få langtveisreisende som undertegnede til å føle seg fantastisk velkommen. Planen var tross alt å stikke innom premierefesten og si hei, og så kjøre hjem, lang reisevei og sånn – men jeg var vel nesten den siste som gikk.

Denne bør du få med deg. Så enkelt er det.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky