Ingenting. Fluenes herre på iMessage

I 1954 gikk “Lord of the Flies” av William Golding i trykken for første gang, og siden har den plaget skoleelever som en mare over hele verden. Dog er dette en sannhet med modifikasjoner: Den ligger på tredje plass på “verdens mest populære skoleromaner” (særlig i den engelsktalende verden) etter George Orwells “Animal Farm” (1945) og “Great Expectations” av Charles Dickens (1860). Og nå, “Ingenting”.

---

Martin Lyngbo (regi) / Den norske opera / 18.11.23

Av Siri Bjoner // 20.11.23

---

Filmen “The Wave” ("Bølgen", tror jeg den het på norsk) kom i 1981 og jeg vil gjette at de aller fleste som gikk på norsk skole gjennom 80-tallet stiftet bekjentskap med den via skolekino.

Førstnevnte omhandler en gruppe engelske gutter som strander på en øde øy og prøver å finne ut av hvordan overleve – og det går selvfølgelig spektakulært galt. Sistnevnte er basert på en sann historie om et psykologiforsøk på Cubberley High School i California i 1967 som ble kalt “Third Wave”, om hvordan Hitler og massesuggesjon kunne føre til nazismens fremmarsj og hvordan “alminnelige” tyskere trodde at det de gjorde var akseptabelt.

“Animal Farm” kan også nevnes i denne sammenheng – “alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre”.

Og nå, “Ingenting”. Basert på en prisvinnende ungdomsroman av danske Janne Teller (2000), der komponist David Bruce skrev musikk til en libretto av Glyn Maxwell. Den engelske versjonen hadde urpremiere i Glyndebourne i 2016, og norgespremiere var 3. november 2023. Jeg har ikke lest romanen men ifølge promodronninga var den “veldig bra”. Jeg halvleste et par anmeldelser av operaen som var rimelig lunkne for å få litt inntrykk av hva vi skulle se.

“En opera for og med ungdom” kaller DNO&B forestillingen. “En farlig haug med mening.” Jeg har tross alt litt opera-DNA i blodet, foretrekker gjerne de gamle mesterverkene og var rimelig skeptisk til “disse ungdomsgreiene”. Min erfaring med “moderne operagreier” er håpløse forsøk på moderne scenografi på gamle mesterverk som har vært fullstendig feilslått.

Åpent hjerte, åpent sinn. Vi satt på fremste rad og kikket spent ned i orkestergrava. Der satt det jammen mye ungdom, gitt. “Operaorkesteret med unge musikere 14-19 år”, kan vi lese. Det hele starter lekende lett med klasse 8D som akkurat har begynt på skolen etter sommerferien, det er sol og glede og kjærleik og latter og litt klaging på at de helst ville hatt ferie enda lenger.

Man lures i det hele tatt litt i første akt, fordi det som skjer virker så uskyldig, helt til det absolutt ikke er det. Rett fra Teletubbies til Fluenes Herre uten at noen egentlig fikk det med seg. Litt som skiftet i ”Verdiløse Menn” (som forresten skal ut og turnere til våren). Akt to begynner med mantraet “Vi visste ikke hva som skjedde – Vi ville ikke vite det – Vi hadde hørt om det” - og ikke minst: “Hvor var de voksne?”

Scenografien er nesten ikke-eksisterende. Det er en stor vegg som har dobbeltrolle som gigantisk skjerm og veggen i den gamle saga. Foruten denne veggen, klasseromsstolene i begynnelsen av første akt og kirsebærtreet Pierre klatrer opp i er det lite staffasje – annet enn mobilskjermer som lyser opp alle de unges ansikter. Det er ekstremt virkningsfullt. “Less is more”, stemte utrolig godt her.

Og ja – det er bare unge folk på scena. I “gamle dager” ble unge roller sunget av godt voksne – jeg husker vi så “Der fliegende Holländer” der tante Ingrid (godt over 60 år) skulle synge rollen som Senta (tenåring). Nytt lokale, ny ledelse, nye tider, bare barn og ungdom på scenen. Og de kan synge. Dette var en gåsehudkonsert omtrent kontinuerlig. Trenger jeg skrive at ungdomsorkesteret imponerte like mye?

Og musikken, den var helt fantastisk. Akkurat som en god opera skal være, fra nakent til pompøst, med akkurat nok atonalitet til at den ble virkelig interessant (og jeg har sikkert brukt en time på å prøve finne opptak fra en eller annen versjon, for dette vil jeg høre flere ganger).

Det eneste negative er at noe av teksten i siste halvdel av andre akt ble litt underlig og uforståelig. Setninger som ikke ga mening uansett hvordan man vred på dem. Og hadde det vært fryktelig vanskelig å flytte handlingen til Norge?

Dette er vel det eneste punktet der jeg er enig med de anmeldelsene jeg har lest. Med min bakgrunn fra operatungvektere samt mange bøker og filmer med “hvordan kan massesuggesjon oppstå og bli så dødelig” har jeg kanskje en litt annen opplevelse enn de som bare har lest boka?

I kommunen min er det nå massiv kritikk mot skoleledelse, fordi det er en heftig ukultur med mobbing og vold – også på småklassenivå. Lærere slutter fordi de føler de ikke har kontroll og ikke greier gjøre jobben sin. Dette er ikke en unik situasjon, det er mange skoler med problematiske og/eller voldelige unger som gjør hverdagen uutholdelig for både medelever og ansatte.

Da er det faktisk nærliggende å spørre “Hvor var de voksne?” - fordi det er irrelevant hvilke voksne som mangler, om det er foreldre/foresatte eller ansatte eller kommunen, det er ikke barns ansvar å ansvarliggjøre voksne. Barn og unge har ikke evne til å lære om konsekvenser uten rammer, de har ikke evne til å sette rammer selv, de trenger opplæring og sosialisering på alle fronter – og da er det for dumt at voksne kaster bort tid og energi på skyldfordeling fremfor å faktisk ta tak i problematikken og sørge for at dagens barn og unge greier gjennomføre skolegang uten å alvorlig kveste andre mennesker eller havne rett på “ung ufør”.

For å være helt ærlig: Jeg håper dette stykket blir satt opp igjen og igjen. Jeg håper norske skoler ser verdien i denne varianten av “hvorfor massesuggesjon virker og hvorfor det er så ødeleggende”. Jeg tror barn og unge hadde hatt godt av å se stykker som dette og ”Døden på Oslo S” fordi jeg tror de er smarte og oppegående nok til å ta lærdom, som min generasjon forhåpentligvis gjorde av “Fluenes Herre” og “Bølgen”.

Og om noen vet om en link med enten opptak eller video til “Ingenting” (uansett hvor fra), send meg gjerne en link!

---

Del på Facebook | Del på Bluesky