Foto: Gry Cecilie Spro Foto: Gry Cecilie Spro Foto: Gry Cecilie Spro Foto: Gry Cecilie Spro Foto: Gry Cecilie Spro Foto: Gry Cecilie Spro Foto: Gry Cecilie Spro Foto: Gry Cecilie Spro Foto: Gry Cecilie Spro Foto: Gry Cecilie Spro Foto: Gry Cecilie Spro Foto: Gry Cecilie Spro Foto: Gry Cecilie Spro

Bildespesial: Beharie på Øyafestivalen

Kanskje er han landets største, unge håp innen soul/R&B?


Beharie / Øyafestivalen, Amfiet / 11.08.23


Han kommer fra Sandnes, forstaden til Stavanger eller omvendt - det kommer helt an på hvem du snakker med. Har gitt ut tre EPer, og har allerede rukket å vinne en Spellemannpris (2021), og har opplevd å bli nominert til selveste Edvard-prisen.

De som har fulgt ham helt fra start av, vil forbinde ham med Thomas Dybdahls "River" fra albumet "Fever" (2020) - og kanskje så du ham i Det Norske Teatrets oppsetning av "The Book of Mormon"?


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bildespesial: Månefestivalen, dag 1

(27.07.24) Norges triveligste festival, Månefestivalen åpent torsdag dørene til den 22. festivalen i rekken. Dag 1 kort oppsummert, her skulle det være noe for enhver smak.


17. mai med Beharie og Thomas Dybdahl i Tivoli

(22.05.24) Oh my God for en sjelstemningsfull aften på Tivoli i København.


Bildespesial: Lars Vaular på Øyafestivalen

(13.08.23) En bergenser, som ikke heter Jan Eggum, og som blir en av landets store prisgrossister? Lars Vaular.


Bildespesial: Viagra Boys på Øyafestivalen

(12.08.23) Viagra Boys kommer fra Stockholm. Og er alt annet enn et boyband! Potent punk!


Bildespesial: Embla and the Karidotters på Øyafestivalen

(12.08.23)


Bildespesial: Jockstrap på Øyafestivalen

(12.08.23)


Beharie – unorske toner fra Sandnes

(29.04.21) I mylderet av svært god og ditto variert norsk popmusikk, er det kanskje farlig å si at en artist låter «unorsk». Jeg syns likevel merkelappen passer på Beharie.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.