Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

Hvilken kveld med The Sisters of Mercy!

Og lyden, den er helt perfekt. Ikke én dårlig låt i hele settet. Salen koker. Alt er perfekt med denne konserten.


The Sisters of Mercy / Sentrum Scene / 21.05.22


I 1980 dannet Andrew Eldritch og Gary Marx 'The Sisters of Mercy', visstnok fordi de ville høre seg selv på radio. Gjennom de siste 42 årene har Eldritch og trommemaskinen “Doktor Avalanche” vært de eneste konstante faktorene. Det ble kun tre studioalbum: “First and Last and Always” (1985), “Floodland” (1987) og “Vision Thing” (1990), før Eldritch havnet i krangel med plateselskapet og har siden nektet å gi ut flere skiver.

Det er ikke dermed sagt at det ikke finnes nyere materiale. På kveldens konsert spilte de 20 låter hvorav tre fra "Vision Thing", to fra "Floodland" og to singler fra 1983. De resterende 13 låtene er uutgitt. Alle tre skivene blir regelmessig gjenutgitt, for å spre musikken til stadig nye fans.

Derimot turnerer de mye. Siden 1981 har de vært på turné i 38 år (av 41 mulige). At de i stor grad har vært beryktet for å være elendige live har ikke virket avskrekkende på noen – selv om de aller, aller fleste har vært på minst én SoM-konsert der de har lurt på hvem som egentlig har stått på scenen. Det har i grunnen vært litt av “greia” – og selv på en dårlig dag, med knapt gjenkjennbare låter, er The Sisters of Mercy likevel bra live. Det rocker. Det er dansbart. Det er moro.

Så begynte ryktene å svirre i fjor – om bra konserter – om et live band som funker – om noe man faktisk "må" få med seg. Det var ikke bare fans som bemerket dette, heller. Det surret litt rundt i krokene, dette var et bra band, med musikk som var tilgjengelig for de fleste, og som man burde få med seg. Jeg vet ikke hvor mange som var på Rockefeller sist jeg så dem, men det var garantert færre enn de nesten 700 som hadde forhåndskjøpt billett nå.

Normalt får fotografene fritt leide de første tre låtene – denne gangen var det låt nr. 3, 4 og 5. Dermed ble jeg stående rett innenfor sceneinngangen og vente fra kl. 21.00 – bandet var presise på scenen – og selv med den elendige lyden filtrert gjennom døra skjønte jeg at dette, DETTE, var det man hadde ventet på i nesten 40 år.

Jeg tør påstå at ingen mannlig artist i dag har en mer sexy stemme enn Andrew Eldritch. Det er ingen som har den samme forlokkende, kommanderende, lidenskapelig intense røsten, som trollbinder og forfører og krever. Stemmen som har ført til at fans har fortsatt å følge bandet, i tiår etter tiår, fordi den var utrolig - og bare har blitt bedre og bedre. Etter to år med lockdown tror jeg vi i stor grad har glemt hvordan vi skal bevege oss på konsert – men det var ingenting å si på stemningen i salen denne kvelden. Det kokte!

For bandet på scenen, de er proffe. Denne versjonen av The Sisters of Mercy er med Ben Christo på bass (siden 2006), Dylan Smith på gitar (siden 2019) og Ravey Davey (Dave Creffield) som "fulltids sykepleier for Doktor Avalanche" siden 2012 (dog har han vært involvert i perioder siden 1996).

Christo og Smith er over alt på scena, de shower og spiller fletta av de fleste. Ravey Davey steller pent med Doktor Avalanche, og Eldritch er den mystiske, mytiske vokalisten som tidvis gjemmer seg i mørket, tidvis dukker opp i lyset. Borte er håret og hattene, alle fire har sorte solbriller, og det funker. Scenen er rigget opp med speil som lysene reflekteres i, det er nesten ikke røyk, og som skumle spøkelser ser man skyggene til Christo og Smith som rager opp mot taket på veggene på Sentrum.

Og lyden, den er helt perfekt. Ikke én dårlig låt i hele settet. Salen koker. Alt er perfekt med denne konserten. Eller, kanskje alle mobilkameraene som har erstattet lighterne, det må være hundrevis av filmsnutter fra denne konserten. For én gangs skyld var det ikke irriterende. Det var ignorerbart - fordi bandet var så himla bra og stemningen var så god og låtene satt som de skulle. En helt perfekt kveld!

Setliste: Don't Drive on Ice, Crash and Burn, Ribbons, There's a Door, I Will Call You, Alice, But Genevieve, We Are the Same, Susanne, Instrumental 86, Giving Ground, More, Show Me, Eyes of Caligula, I Was Wrong, When I'm on Fire, Here, Romeo Down, Lucretia My Reflection, Temple of Love, This Corrosion


Del på Facebook | Del på Bluesky

Hardrock og puddelpowermetall

(18.10.26) Hjelpes, tenkte jeg, detta låt rimelig garasjeband. Som i band som smeller på garasjeporter. Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg kom frem til at det nok skyldtes elendig miksing av trommene, som ble underbygget av en lengre trommesoundcheck mellom banda.


Imponerende, Avkrvst

(17.10.26) Smått amputert konsert for vårt vedkommende, men vi fikk med oss mer enn nok til å skjønne at Avkrvst er et band å holde et våkent øye med.


To himmelske kvelder med New Model Army

(16.10.26) Om låtlista fredag var bra, og full av hitsa deres, var den på lørdag spektakulær. To timer i himmelen, selv om vi er i djevelens røv.


Anita Skorgan snakker rett fra levra

(15.10.26) En vakker selvbiografi. Ei bok du blir glad av å lese, ei bok du blir lei deg av å lese. Og ikke minst – ei bok du blir tankefull av å lese.


Digg fredagsdisco på Park!

(14.10.26) Det er ikke mye å utsette på Ora the Molecule. Oslojenta som har jobbet med «de fleste» og serverer smektende 70- og 80-tallsrytmer med Chic-aktig funkbass, Madonna, ABBA og Moroder i miksen.


Neil Young glitrer på sitt 50. studioalbum

(14.10.26) Han har runda 80, men pøser ut gammelt og nytt stoff i et tempo som kunne ta pusten av en konfirmant. «Second Song» er noe av det aller beste han har gitt ut på denne sida av årtusenskiftet.