Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

Hvilken kveld med The Sisters of Mercy!

Og lyden, den er helt perfekt. Ikke én dårlig låt i hele settet. Salen koker. Alt er perfekt med denne konserten.


The Sisters of Mercy / Sentrum Scene / 21.05.22


I 1980 dannet Andrew Eldritch og Gary Marx 'The Sisters of Mercy', visstnok fordi de ville høre seg selv på radio. Gjennom de siste 42 årene har Eldritch og trommemaskinen “Doktor Avalanche” vært de eneste konstante faktorene. Det ble kun tre studioalbum: “First and Last and Always” (1985), “Floodland” (1987) og “Vision Thing” (1990), før Eldritch havnet i krangel med plateselskapet og har siden nektet å gi ut flere skiver.

Det er ikke dermed sagt at det ikke finnes nyere materiale. På kveldens konsert spilte de 20 låter hvorav tre fra "Vision Thing", to fra "Floodland" og to singler fra 1983. De resterende 13 låtene er uutgitt. Alle tre skivene blir regelmessig gjenutgitt, for å spre musikken til stadig nye fans.

Derimot turnerer de mye. Siden 1981 har de vært på turné i 38 år (av 41 mulige). At de i stor grad har vært beryktet for å være elendige live har ikke virket avskrekkende på noen – selv om de aller, aller fleste har vært på minst én SoM-konsert der de har lurt på hvem som egentlig har stått på scenen. Det har i grunnen vært litt av “greia” – og selv på en dårlig dag, med knapt gjenkjennbare låter, er The Sisters of Mercy likevel bra live. Det rocker. Det er dansbart. Det er moro.

Så begynte ryktene å svirre i fjor – om bra konserter – om et live band som funker – om noe man faktisk "må" få med seg. Det var ikke bare fans som bemerket dette, heller. Det surret litt rundt i krokene, dette var et bra band, med musikk som var tilgjengelig for de fleste, og som man burde få med seg. Jeg vet ikke hvor mange som var på Rockefeller sist jeg så dem, men det var garantert færre enn de nesten 700 som hadde forhåndskjøpt billett nå.

Normalt får fotografene fritt leide de første tre låtene – denne gangen var det låt nr. 3, 4 og 5. Dermed ble jeg stående rett innenfor sceneinngangen og vente fra kl. 21.00 – bandet var presise på scenen – og selv med den elendige lyden filtrert gjennom døra skjønte jeg at dette, DETTE, var det man hadde ventet på i nesten 40 år.

Jeg tør påstå at ingen mannlig artist i dag har en mer sexy stemme enn Andrew Eldritch. Det er ingen som har den samme forlokkende, kommanderende, lidenskapelig intense røsten, som trollbinder og forfører og krever. Stemmen som har ført til at fans har fortsatt å følge bandet, i tiår etter tiår, fordi den var utrolig - og bare har blitt bedre og bedre. Etter to år med lockdown tror jeg vi i stor grad har glemt hvordan vi skal bevege oss på konsert – men det var ingenting å si på stemningen i salen denne kvelden. Det kokte!

For bandet på scenen, de er proffe. Denne versjonen av The Sisters of Mercy er med Ben Christo på bass (siden 2006), Dylan Smith på gitar (siden 2019) og Ravey Davey (Dave Creffield) som "fulltids sykepleier for Doktor Avalanche" siden 2012 (dog har han vært involvert i perioder siden 1996).

Christo og Smith er over alt på scena, de shower og spiller fletta av de fleste. Ravey Davey steller pent med Doktor Avalanche, og Eldritch er den mystiske, mytiske vokalisten som tidvis gjemmer seg i mørket, tidvis dukker opp i lyset. Borte er håret og hattene, alle fire har sorte solbriller, og det funker. Scenen er rigget opp med speil som lysene reflekteres i, det er nesten ikke røyk, og som skumle spøkelser ser man skyggene til Christo og Smith som rager opp mot taket på veggene på Sentrum.

Og lyden, den er helt perfekt. Ikke én dårlig låt i hele settet. Salen koker. Alt er perfekt med denne konserten. Eller, kanskje alle mobilkameraene som har erstattet lighterne, det må være hundrevis av filmsnutter fra denne konserten. For én gangs skyld var det ikke irriterende. Det var ignorerbart - fordi bandet var så himla bra og stemningen var så god og låtene satt som de skulle. En helt perfekt kveld!

Setliste: Don't Drive on Ice, Crash and Burn, Ribbons, There's a Door, I Will Call You, Alice, But Genevieve, We Are the Same, Susanne, Instrumental 86, Giving Ground, More, Show Me, Eyes of Caligula, I Was Wrong, When I'm on Fire, Here, Romeo Down, Lucretia My Reflection, Temple of Love, This Corrosion


Del på Facebook | Del på Bluesky

Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.