Jimmy Eat World: Velregissert på Rockefeller
Mesa-bandet Jimmy Eat World har gått fra å være et band til å bli et enmannsshow, men når Jim Adkins er den musikeren og låtskriveren han er, da er det klart de leverer varene i Oslo også denne gangen.
Jimmy Eat World / Rockefeller / 29.06.22
Som på resten av turnéen åpnet de med «Futures», som innledningsvis låt litt ruskete. Rockefeller og sånne Kemper-aktige modelleringsforsterkere til gitar virker sjelden å være en god kombinasjon, og det var også tilfelle her. Det hjalp ikke at de slet med nivåene på vokalen og koringen, men det gikk raskt over, og allerede på «Pain» var både lyden og publikum helt på merket. Siden det for en gangs skyld ikke var så innmari høyt kunne publikum tidvis overdøve Jimmy Eat World på refrengene, og det er bare bra for stemningen.
Siden de åpenbart visste at mange har hatt billetter til denne konserten i over to år var settlista tilpasset fansen. Les: De spilte lite fra de aller nyeste platene, og tredje låt ut for kvelden ble «Bleed American», som selvsagt fikk den forventede ekstatiske responsen fra Rockefeller-publikummet.
Da røyken la seg tett over scenen på «All The Way» så det nesten ut som om bandet var ute av fokus for oss i salen, og akkurat det kler nettopp denne låta godt. På dette tidspunktet begynte publikum å bli ordentlig varme, i hvert fall med tanke på at de aller fleste var i alder til å ha småbarn, og på tross av at noen av de roligere låtene for kvelden sto på programmet.
En av de nyere låtene de traff skikkelig godt med var «Big Casino», som til forskjell fra en del av Jimmy Eat Worlds låtmateriale for øvrig er veldig dynamisk og på sitt mest intense en voldsom rockelåt. Det er klart det fungerer godt i en livekontekst.
Jimmy Eat World var tidligere et band hvor Jim Adkins og gitarist Tom Linton delte ganske broderlig på hovedvokalen og låtskrivingen. Faktisk var det Linton som sang alle låtene unntatt én på demotapen de debuterte med i 1993. På Rockefeller var rollene snudd, og Linton sang bare på fantastiske «Blister», som også var det eneste tidspunktet i løpet av konserten man kunne se et ektefølt glis i fjeset hans. Dette til stor kontrast fra Jim Adkins’ innøvde «Thank you all for coming out tonight, Oslo», som var den eneste direkte kommunikasjonen mellom scenen og publikum.
Adkins er en flinkis, en av sjangerens aller fremste, og det resulterer i et velregissert og godt planlagt show, som det ikke egentlig er noe å utsette på. Lyden var knallbra, lyset løftet opplevelsen, og det eneste man kunne fått mer av var litt innlevelse fra Jim Adkins & co., men hva kan man egentlig forvente en onsdag kveld klokka ni?
Selvsagt avsluttet de med «The Middle», som det virket som om halve Rockefeller hadde løst billett for å høre alene, før de tok en kort pause, ytret et høflig «Thank you» og gikk ut på scenen igjen for å spille «23» som ekstranummer. Etter at Jim Adkins var ferdig med de enormt mange gitarsoloene kunne alle komme seg opp på jobb i minnelig tid, og alle var fornøyde, unntatt dem som kom for å ta bilder.
Noe av årsaken til at Jimmy Eat World så sjelden blir omtalt i Norge er nemlig at managementet krever at fotografene skriver under på en kontrakt som vesentlig innskrenker fotografens egen bruksrett til eget åndsverk. Den lød at man skulle overdra alle rettigheter til samtlige bilder man tok på Rockefeller, og at man ikke kunne bruke egne bilder i f.eks. porteføljer eller i sosiale medier uten å betale for det.
Vi får derfor ikke illustrert hvordan det faktisk så ut da de leverte et fantastisk velorganisert lysshow eller hvordan det så ut da Tom Linton smilte. Faktisk var jeg litt i tvil om vi i det hele tatt burde skrive noe som helst om denne konserten, men redaktør Rønsen mente at vi burde, og da holder jeg med ham i det.
Paradokset er likevel at det for noen som tross alt lever av publisitet virker veldig dumt å skulle innskrenke medienes rett til å publisere bilder av dem. Det virker helt hårreisende at en fotograf, som tross alt lever av å ta bilder, skal måtte gi fra seg rettighetene til egne bilder på denne måten, og det handler trolig om at managementene vil ha bedre kontroll over artistenes image utad. Får man da et realistisk inntrykk av virkeligheten, dvs. bandet?
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.