Angel Olsen på vandring - heldigvis

Amerikanske Angel Olsen har på 10 år allerede gitt ut seks studioalbum, og hun overrasker stadig. Låser seg aldri i ett spor.


Angel Olsen har alltid levert på øverste hylle med kvalitet over hele linjen. «Big Time» tar steget enda et hakk opp. Dette er ren nytelse, samtidig som man må bruke tid til å sette seg inn i låtene på albumet.

Med «Big Time» tar hun steget fullt ut i americana-land. Og du verden som det kler henne. Hun har en stemme som skapt for denne sjangeren. Hun vender tilbake til det musikalske uttrykket hun hadde på sine første album, og har pakket vekk den elektroniske popmusikken fra «All Mirrors».

Herlig instrumenteringer med steelgitar, trekkspill og piano med akustiske gitarer blandet sammen for å gi deg en nærmeste religiøs opplevelse.

Det blir så sårt og nært når hun sakte triller ut ordene med et lydbilde som pakker det hele inn. Hennes musikk har alltid vært utrolig rå og følelsesladet, men denne gangen tar hun det ennå lengre. Oppturer og nedturer side om side. Her må man takle det triste for å oppnå det gode, fristelser og hjertesorg blandet sammen.

Man kan ikke annet enn å elske musikken til Angel Olsen. Dette er musikk for sjelen, med tekster og melodier som gjør noe med den som tar seg tid til å lytte og nyte.

Det åpner med den rolige «All The Good Times», en feelgood-låt som tar deg med langt ned i de støvete sør-statene. Tittelsporet fester seg umiddelbart, med et lite håp om at det faktisk kan gå bra.


«All The Flowers» er så sår at man får vondt langt inn i sjelen. Tristere blir det neppe, Olsens hviskende, nesten gråtkvalte vokal med strykere i bakgrunnen.

Selv om det tidvis er nedpå og nakent går hun ikke av veien for å dra i strikken. «Go Home» blander det rolige med det pompøse. Det bygger seg opp, før det dras helt ned igjen. Og det føles bare så riktig. Man nærmest føler hennes frustrasjon bygge seg opp i musikken.
«Chasing The Sun» avslutter det hele, med piano og strykere som det bærende element.

Jonathan Wilson har kontroll på produksjonen, og da vet vi at alt er i de beste hender. Steelgitar, blåsere, strykere – alt mikses med vokalen i 10 perler over 46 minutter.

«Big Time» er et album hentet fra aller øverste hylle. Her er engelen live:



Del på Facebook | Del på Bluesky

En nesten perfekt kveld med Angel Olsen

(12.10.22) Jeg har hatt Ken Lee på hjernen siden ca. 23.48 i går kveld. Foranledningen er selvfølgelig at jazzkompisen i våres meldte meg. “Angel Olsen, dit MÅ vi!”. -Javel, og hva spiller hun? “Det er noe singer-wongwriter-køntrigreier, du kommer til å elske det! Eller i hvert fall like det. Tror jeg. Det er litt roligere enn det du pleier høre på.” Hestejazz, med andre ord, jeg liker Dollie Parton jeg.


Angel Olsen: Whole New Mess

(28.08.20) Bare ett år etter den fantastiske «All Mirrors», kommer nytt materiale fra Angel Olsen. «Whole New Mess» tar oss med til en helt annen musikalsk side av Olsen. Borte er de store lydene og det velproduserte. Denne gangen er alt av unødvendige instrumenter og maskiner pakket bort. Hun rigget seg til med noen få gitarer og et knippe mikrofoner i en ombygd kirke på et lite sted ved Stillehavskysten.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.