Angel Olsen på vandring - heldigvis

Amerikanske Angel Olsen har på 10 år allerede gitt ut seks studioalbum, og hun overrasker stadig. Låser seg aldri i ett spor.


Angel Olsen har alltid levert på øverste hylle med kvalitet over hele linjen. «Big Time» tar steget enda et hakk opp. Dette er ren nytelse, samtidig som man må bruke tid til å sette seg inn i låtene på albumet.

Med «Big Time» tar hun steget fullt ut i americana-land. Og du verden som det kler henne. Hun har en stemme som skapt for denne sjangeren. Hun vender tilbake til det musikalske uttrykket hun hadde på sine første album, og har pakket vekk den elektroniske popmusikken fra «All Mirrors».

Herlig instrumenteringer med steelgitar, trekkspill og piano med akustiske gitarer blandet sammen for å gi deg en nærmeste religiøs opplevelse.

Det blir så sårt og nært når hun sakte triller ut ordene med et lydbilde som pakker det hele inn. Hennes musikk har alltid vært utrolig rå og følelsesladet, men denne gangen tar hun det ennå lengre. Oppturer og nedturer side om side. Her må man takle det triste for å oppnå det gode, fristelser og hjertesorg blandet sammen.

Man kan ikke annet enn å elske musikken til Angel Olsen. Dette er musikk for sjelen, med tekster og melodier som gjør noe med den som tar seg tid til å lytte og nyte.

Det åpner med den rolige «All The Good Times», en feelgood-låt som tar deg med langt ned i de støvete sør-statene. Tittelsporet fester seg umiddelbart, med et lite håp om at det faktisk kan gå bra.


«All The Flowers» er så sår at man får vondt langt inn i sjelen. Tristere blir det neppe, Olsens hviskende, nesten gråtkvalte vokal med strykere i bakgrunnen.

Selv om det tidvis er nedpå og nakent går hun ikke av veien for å dra i strikken. «Go Home» blander det rolige med det pompøse. Det bygger seg opp, før det dras helt ned igjen. Og det føles bare så riktig. Man nærmest føler hennes frustrasjon bygge seg opp i musikken.
«Chasing The Sun» avslutter det hele, med piano og strykere som det bærende element.

Jonathan Wilson har kontroll på produksjonen, og da vet vi at alt er i de beste hender. Steelgitar, blåsere, strykere – alt mikses med vokalen i 10 perler over 46 minutter.

«Big Time» er et album hentet fra aller øverste hylle. Her er engelen live:



Del på Facebook | Del på Bluesky

En nesten perfekt kveld med Angel Olsen

(12.10.22) Jeg har hatt Ken Lee på hjernen siden ca. 23.48 i går kveld. Foranledningen er selvfølgelig at jazzkompisen i våres meldte meg. “Angel Olsen, dit MÅ vi!”. -Javel, og hva spiller hun? “Det er noe singer-wongwriter-køntrigreier, du kommer til å elske det! Eller i hvert fall like det. Tror jeg. Det er litt roligere enn det du pleier høre på.” Hestejazz, med andre ord, jeg liker Dollie Parton jeg.


Angel Olsen: Whole New Mess

(28.08.20) Bare ett år etter den fantastiske «All Mirrors», kommer nytt materiale fra Angel Olsen. «Whole New Mess» tar oss med til en helt annen musikalsk side av Olsen. Borte er de store lydene og det velproduserte. Denne gangen er alt av unødvendige instrumenter og maskiner pakket bort. Hun rigget seg til med noen få gitarer og et knippe mikrofoner i en ombygd kirke på et lite sted ved Stillehavskysten.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.