Angel Olsen på vandring - heldigvis

Amerikanske Angel Olsen har på 10 år allerede gitt ut seks studioalbum, og hun overrasker stadig. Låser seg aldri i ett spor.


Angel Olsen har alltid levert på øverste hylle med kvalitet over hele linjen. «Big Time» tar steget enda et hakk opp. Dette er ren nytelse, samtidig som man må bruke tid til å sette seg inn i låtene på albumet.

Med «Big Time» tar hun steget fullt ut i americana-land. Og du verden som det kler henne. Hun har en stemme som skapt for denne sjangeren. Hun vender tilbake til det musikalske uttrykket hun hadde på sine første album, og har pakket vekk den elektroniske popmusikken fra «All Mirrors».

Herlig instrumenteringer med steelgitar, trekkspill og piano med akustiske gitarer blandet sammen for å gi deg en nærmeste religiøs opplevelse.

Det blir så sårt og nært når hun sakte triller ut ordene med et lydbilde som pakker det hele inn. Hennes musikk har alltid vært utrolig rå og følelsesladet, men denne gangen tar hun det ennå lengre. Oppturer og nedturer side om side. Her må man takle det triste for å oppnå det gode, fristelser og hjertesorg blandet sammen.

Man kan ikke annet enn å elske musikken til Angel Olsen. Dette er musikk for sjelen, med tekster og melodier som gjør noe med den som tar seg tid til å lytte og nyte.

Det åpner med den rolige «All The Good Times», en feelgood-låt som tar deg med langt ned i de støvete sør-statene. Tittelsporet fester seg umiddelbart, med et lite håp om at det faktisk kan gå bra.


«All The Flowers» er så sår at man får vondt langt inn i sjelen. Tristere blir det neppe, Olsens hviskende, nesten gråtkvalte vokal med strykere i bakgrunnen.

Selv om det tidvis er nedpå og nakent går hun ikke av veien for å dra i strikken. «Go Home» blander det rolige med det pompøse. Det bygger seg opp, før det dras helt ned igjen. Og det føles bare så riktig. Man nærmest føler hennes frustrasjon bygge seg opp i musikken.
«Chasing The Sun» avslutter det hele, med piano og strykere som det bærende element.

Jonathan Wilson har kontroll på produksjonen, og da vet vi at alt er i de beste hender. Steelgitar, blåsere, strykere – alt mikses med vokalen i 10 perler over 46 minutter.

«Big Time» er et album hentet fra aller øverste hylle. Her er engelen live:



Del på Facebook | Del på Bluesky

En nesten perfekt kveld med Angel Olsen

(12.10.22) Jeg har hatt Ken Lee på hjernen siden ca. 23.48 i går kveld. Foranledningen er selvfølgelig at jazzkompisen i våres meldte meg. “Angel Olsen, dit MÅ vi!”. -Javel, og hva spiller hun? “Det er noe singer-wongwriter-køntrigreier, du kommer til å elske det! Eller i hvert fall like det. Tror jeg. Det er litt roligere enn det du pleier høre på.” Hestejazz, med andre ord, jeg liker Dollie Parton jeg.


Angel Olsen: Whole New Mess

(28.08.20) Bare ett år etter den fantastiske «All Mirrors», kommer nytt materiale fra Angel Olsen. «Whole New Mess» tar oss med til en helt annen musikalsk side av Olsen. Borte er de store lydene og det velproduserte. Denne gangen er alt av unødvendige instrumenter og maskiner pakket bort. Hun rigget seg til med noen få gitarer og et knippe mikrofoner i en ombygd kirke på et lite sted ved Stillehavskysten.


Can-can, kjærlighet, Sondre Lerche og coverlåter på steroider!

(06.03.26) Når teppet går opp på Chateau Neuf (for andre gang), er det som å tre inn i et Paris som aldri helt har eksistert, men som vi alle likevel kjenner igjen. (Vi så jo alle filmen på kino i 2001.) Rødt fløyel, fjær, glitrende korsetter og en scenografi som ikke bare antyder dekadanse, men nærmest kaster den i fanget på publikum. "Moulin Rouge! The Musical" er ikke en forestilling som nøyer seg med et dryss glitter. Her kommer hele konfettikanonen!


Kristi Brud - en opplevelse i levende live

(05.03.26) De er gode på plate. Men Kristi Brud på scenen er så mye mer - så mye mer, av alt.


Gluecifer - aldri har de vært bedre

(02.03.26) Allsangen ljomer. Biff trenger knapt synge sjøl. Energien på scena gjør at bandet stråler, og det smitter over. Noen konsertkvelder er bedre enn andre – dette var en av dem.


Levi Henriksen elsker Sverige

(02.03.26) Et helt album om Sverige? Ikke så rart, egentlig. Handlinga i Levis romaner er jo ofte lagt til Skogli, ei lita bygd utafor Kongsvinger som egentlig heter Granli. Derfra er veien kort til svenskegrensa – bare 3 mil, faktisk.


Bøye seg i støvet for Pil & Bue

(28.02.26) Pil & Bue. Hammerfest & Alta. Trommer & gitar. Følelser & kontraster.


Gorillaz - disiplinert, rikt gjennomarbeidet

(28.02.26) På Gorillaz sitt niende album «The Mountain» åpner de med et storslått, nesten filmatisk anslag som kan minne om tidligere høydepunkter. Dette er imidlertid ikke noe nostalgi, men en plate som konfronterer tap og forgjengelighet, og som desperat leter etter en form for forsoning ... Ja, dette er noe nytt.