Lyle Lovett: My Baby Don't Tolerate

Lovetts første plate med nye sanger på godt og vel sju år, men ikke forvent noen overraskelser. "My Baby Don't Tolerate" er "The Road To Ensenada" ('94) opp ad dage.


Han er solid både som låtskriver og sanger, men det har blitt noe satt over Lyle Lovett etter at han opparbeida seg stjernestatus omtrent da 80-tall ble til 90-tall.

Jeg likte ham best mens texaneren flørta åpenlyst med kulturen enda lenger sør - mot Mexico. Nå framstår han som en klassisk utøver innen country/rock-sjangeren - helt på det jevne i uptempo-numrene, mens balladene har større tyngde. "Wallisville Road" er spesielt vellykka; visper på trommene, kontrabass og akustisk piano.

Relativt hell har han også med de to avsluttende sangene, som er reine gospel-numre, svære hallelujah-kor inkludert.

Alt i alt: Lyle Lovett på tomgang.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Tradisjonsbæreren Lyle Lovett

(02.06.22) Hvis du leiter etter en mann med stil, kan du like gjerne avlegge Lyle Lovett en visitt.


Jennifer Finch (5. august 1966 - 18. juli 2026)

(21.07.26) Hun var så mye mer enn riot grrrl. Men hun ville gi unga pønk før blokkfløyta tok dem!


Kremkveld med Biohazard!

(20.07.26) Biohazard i 2026 er like tajt og rått som det alltid har vært, og i et lite lokale som John Dee er det nesten som om kompisene dine har konsert i garasjen og har invitert deg.


Det lukter svidd i Hard Luck Street

(16.07.26) Klar – ferdig – gå! I Hard Luck Street er det hurtiggående boogie og rock’n’roll som gjelder.


Misty Coast til lyden av mågesgrig

(15.07.26) Akkurat passe sløyt, men aldri kjedelig eller langtekkelig.


Pil & Bue - tungt, melodisk, rått

(15.07.26) Finnmarksduoen lager rett og slett imponerende bra rock.


Fixation til topps under Måkeskrik

(15.07.26) Jeg har ekstremt sansen for band som greier å kombinere sarte melodier og støy, der alle instrumentene er like viktige og får vist seg frem like mye.