Hvordan traff PULS i Grammy-sammenheng?

Grammy-prisene ble delt ut i går, og vi tar en kikk på hvordan vi sjøl bedømte nattens vinnere.


«Årets album» gikk oss dessverre hus forbi – og sånn kan vi jo ikke ha det. Botsøvelse følger noen linjer nedenfor.

De store vinnerne i den uoffisielle og sterkt utvida kategorien pop og rock og tilliggende herligheter ble Olivia Rodrigo, Silk Sonic og Foo Fighters.

Olivia Rodrigo kom temmelig pent ut av det hos oss med utgivelsen av «Sour» - det må være lov å mene.

Det samme må sies om duoen duoen Bruno Mars & Anderson Paak. De tok hjem prisen for «Årets låt» med singelen «Leave The Door Open», og høsta lovord for sitt album «An Evening With Silk Sonic» i våre spalter.

Fullt så begeistra var vi ikke for fjorårets utspill fra Foo Fighters. Men «Medicine At Midnight» gjorde reint bord i avdelinga for rock.

Men – prisen for «Årets album» gikk altså til Jon Batiste for «We Are». Hvem er Jon Batiste? Keyboardist, vokalist, komponist, munnspiller. Mest kjent for en miks av funk, pop og R&B. Siden 2015 har han vært orkesterleder i Stephen Colberts «The Late Night Show» på CBS. Albumdebuterte med «Times In New Orleans» i 2005. I 2018 ga han ut «Hollywood Africans», produsert av T-Bone Burnett, og to år seinere ble han Grammy-nominert for «Meditations», et samarbeid med Cory Wong.

«We Are» er – ja, nettopp – en miks av pop, funk, soul og R&B. Og det er stadig vekk mulig å få mye ut av en streit blues:

Eller hva med god, gammeldags swing?

I det hele tatt – «We Are» er et skikkelig party-album. Svart, tvers gjennom. Han kan forresten også sine hvite popklassikere:

En verdig vinner? Så avgjort.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Geese viste seg hypen verdig

(14.08.26) Bunnsolid håndverk og maktdemonstrasjoner fra Nick Cave og hans gjeng og Wilco tok nok mest oppmerksomhet hos et meget voksent publikum på en usedvanlig sterk enkeltdag under Øyafestivalens andre dag i Tøyenparken. For oss var det likevel mer tidsriktige artister som Geese og Blood Orange som ga mest energi og festet seg i hjerteroten. Geese viste seg mer enn hypen verdig, og vil etter all sannsynlighet stå igjen som undertegnedes beste opplevelse i Tøyenparken 2026 med sin tøyelige, angstfylte indierock.


Komplett galskap forkledt som J-Pop

(13.08.26) Dette er nok noe av det rareste jeg har hørt på et par tiår. Jeg hører elementer av det jeg antar er J-Pop, men det aller meste minner om en schizofren blanding av alt jeg har hørt av skiver og konserter de siste to årene.


Cortex-klimaks med Nels Cline!

(13.08.26) Det så lenge ut til å skjære seg, men så kom han likevel – Nels Cline! Og hvorfor ikke, når Wilco så allikevel befinner seg i området rundt Tøyenparken?


… og nå med Johan Lindström!

(13.08.26) ”For jazza til en rockfestival, for rocka til en jazzfestival”, mente Gard Nilssen – og henviste til en ganske gjengs oppfatning av bandets musikk. Jeg velger å kalle dette allværsmusikk – like passende på både rock- og jazzfestivaler.