Bruno Mars + Anderson .Paak = Silk Sonic

Jeg veit det er dårlig ordspill, men kan ikke dy meg. Silk Sonic er silkemyk soul.


Det kommer neppe som noen overraskelse at Bruno Mars kan synge som Michael Jackson. Når han nå slår seg sammen med rapperen Anderson .Paak kommer det kanskje heller ikke som noen overraskelse at resultatet blir klassisk soul?

Definitivt black music. Og like mye 70-tall som 2020. Se på dette:

Fine greier, ikke sant? Stilsikkert, er det vel det heter. Og sånn holder de det faktisk gående:

Er du i dårlig humør nå? Da må du oppsøke noen som har som spesialitet å løse opp vondt’er.

De føyk rett til topps på Billboard Top 100 med dette mesterstykket:

Enough said. Forresten - visitt av Bootsy Collins og noe som er skremmende likt James Brown. Mange av arrangementene har også mye til felles med det suverene samarbeidet mellom Phil Collins og Philip Bailey i "Easy Lover".

Akkurat her og nå har jeg følelsen av at dette er det beste albumet som er gitt ut i musikkhistoria. Sånn er det selvfølgelig ikke. Men da skjønner du hvor bra dette er.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bruno Mars ber om én dans til

(27.02.26) Det mest slående med «The Romantic» er ikke hva Bruno Mars gjør. Det er hva han lar være å gjøre.


Bruno Mars på autopilot, men dette kan han!

(12.01.26) Bruno Mars er kjent for å bevege seg uanstrengt mellom sjangre og tiår, og med den nye låten «I Just Might» plasserer han seg igjen trygt i et landskap av funk, disco og solfylt pop.


Geese viste seg hypen verdig

(14.08.26) Bunnsolid håndverk og maktdemonstrasjoner fra Nick Cave og hans gjeng og Wilco tok nok mest oppmerksomhet hos et meget voksent publikum på en usedvanlig sterk enkeltdag under Øyafestivalens andre dag i Tøyenparken. For oss var det likevel mer tidsriktige artister som Geese og Blood Orange som ga mest energi og festet seg i hjerteroten. Geese viste seg mer enn hypen verdig, og vil etter all sannsynlighet stå igjen som undertegnedes beste opplevelse i Tøyenparken 2026 med sin tøyelige, angstfylte indierock.


Komplett galskap forkledt som J-Pop

(13.08.26) Dette er nok noe av det rareste jeg har hørt på et par tiår. Jeg hører elementer av det jeg antar er J-Pop, men det aller meste minner om en schizofren blanding av alt jeg har hørt av skiver og konserter de siste to årene.


Cortex-klimaks med Nels Cline!

(13.08.26) Det så lenge ut til å skjære seg, men så kom han likevel – Nels Cline! Og hvorfor ikke, når Wilco så allikevel befinner seg i området rundt Tøyenparken?


… og nå med Johan Lindström!

(13.08.26) ”For jazza til en rockfestival, for rocka til en jazzfestival”, mente Gard Nilssen – og henviste til en ganske gjengs oppfatning av bandets musikk. Jeg velger å kalle dette allværsmusikk – like passende på både rock- og jazzfestivaler.


Onsdag på Øya - mye mer enn The Cure

(13.08.26) Mye handlet naturlig nok om The Cures høymesse og slagerparade i Amfiet på Øyafestivalens første dag. Det var imidlertid også mye annet fint hvor franske Oklou nok gjorde mest inntrykk på denne anmelderen med sin følsomme, futuristiske electropop. Dove Ellis og Amyl and The Sniffers leverte også gode sett, og Fuzzycat Organ Quartet viste lovende takter.


Er det svartmetall? Jeg aner ikke.

(12.08.26) Hvordan jeg havnet på dette bandet er jeg litt usikker på. Introen på første låta er som en galskapens sammensurium av The God Machine og Led Zeppelin, før det raser ut i beinhard goth-doom. Eller noe sånt.