Cory Wong sendte Fredrikstad inn i funkens favn
En konsert som fra første til siste riff var som å grafse ned i en godtepose.
Cory Wong / Båthuset Scene, Fredrikstad / 02.04.22
Lørdag kveld var Fredrikstad i funkens favn da gitar-ekvilibristen Cory Wong kom til Glommabyens bredd og Båthuset Scene med sitt sjumanns store band og leverte en konsert som fra første til siste riff var som å grafse ned i en diger godtepose. Dette var verdensstjernens første konsert i Norge, men for de som ikke fikk den med seg, spiller Wong og bandet også under årets Moldejazz.
Utenfor er kvelden frostig og Vesterelva flyter mørk og stille, blank som blekk, speilende bryggepromenadens lysrekke. Klokka er tjueen og lubne stråler av lys bølger i det allerede varme, stinne båthuset. Den manetaktige massen foran scenen gynger lenge før en eneste gitarstreng er rørt, før en eneste munn har nådd et munnstykke.
Musikalsk var dette en kulinarisk smaksbombe, frest i funkens frityrgryte, marinert i soul og rock og med et fint dryss av jazz for å smake det hele til. En kraftkaramell av en konsert du kan sutte lenge på, og går det ikke gjetord om denne happeningen i lang tid har jeg ramla av lasset som musikkskribent.
På scenen har Wong med seg seks musikanter, alle sammen på pallen i musiker-VM.
En blåserrekke med saksofonist, trompetist og trombonist, i tillegg til bassist, trommis og tangentist på elpiano og B3-orgel. Og oppå, og rundt, disse musikerne låter Cory Wongs Stratocaster som en fornøyelsespark av finurlige gitareskapader. Wongs spill veksler fra det jordropende til det sfæriske og himmelvendte. Her var gitarsoli som trakk opp til storm, og en blåserrekke som boblet over av finmalt vellyd. Slik musisering får det meste av annen festlynt musikk til å fortone seg som allsang på aldersheimen.
De sju musikantene på scenen er pustsnappende flinke. Men teknisk briljans har aldri vært avgjørende for en stor konsertopplevelse. Det er dette ubestemmelige «nærværet» i framføringen som avgjør om konserten oppleves uforglemmelig eller ei. Lørdag kveld ble en oppvisning i løssluppen presisjon, i spennet mellom eufori og det dunkle, som om Wong og bandet var lydsporet til en by etter et jordskjelv, der kirkene er lagt i ruiner og bare gledeshusene står igjen.
Alt er instrumentalt, og det låter så organisk og presist og «funky» at man stundom blir stående måpende. Orgelelet imponerer med vakker lydlegging, bassisten med sine vanedannende figurer, og trommisen holder alt i tømmene med distinkt driv. For han må halvannen time på båthusscenen bety et kaloritap tilsvarende to maratonløp i motbakke. Makan til energi!
Fredrikstad kan skilte med to jazzfestivaler, det sømmer seg jo en verdensby, om enn så knøtt liten. Den alltid like ihuga ildsjel Jimmy Olsen arrangerer Gamlebyen Jazzfestival, en på alle vis flott festival programmert med kvalitet i form av ganske tilgjengelig jazzmusikk. Vinterjazzfestivalen med Ole-Henrik Mohn Pettersen som sjef satser bredere, og dypere, med artister og band over hele skalaen, fra det funky og rocka, appellerende til yngre folk, til vanskeligere sjangre innen den mangetentaklede jazzen.
Det er rent ut imponerende hva Mohn Pettersen og hans gode hjelpere har fått til på få år. Både til fjorårets konsert med Dirty Loops og til årets med Wong kom det folk langveis fra, og Båthuset Scene er perfekt for artister av slikt kaliber. Stabler man publikummet som tønnesild er det plass til snaut 900 mennesker, og, som nevnt, båthuset var nær utsolgt. Den overveiende delen av publikummet må være født etter Murens fall - en mur som for øvrig messingtrioen til Wong hadde blåst til biter.
Denne musikken er ikke blåst ut av munnvikene, den er ment for mellomgulvet. Og den skal spilles høyt, groovy og dansbar som den er. Hvis ikke Wong og hans band fikk fart på føttene og satte hoftepartiet i spinn må man være rammet av mental lammelse eller noe i den dur.
Cory Wong er en moderne artist. Der «gammelkara» nøyer seg med plateinnspillinger og (kanskje) konserter, er Wong, med sin 37 år, blant de fremste representanter for den type artister som holder seg med egen Youtube-kanal og er høyt og lavt i sosiale medier, i tillegg til en imponerende produktivitet. Bare i 2020-21 ga fyren ut i alt 12 album.
Wong og bandet har ingen likemenn her i landet, men det nærmeste man kommer er trolig Red Hot fra Romsdal, med Stjernekamp-vinner Knut Marius Djupvik som frontmann. Et alle vegne ildsprutende orkester, hvis konserter manifesterer en spilleglede så smittende at ingen vaksine kan forhindre en feberhet opplevelse. Jeg vet, fordi jeg har hørt dem på Moldejazz en rekke ganger, og selv sindige romsdalinger kom i affekt.
Wong er fra Minneapolis, bysbarn med Prince, og slektskapet er tydelig. Så har da også Wong utgitt plata «The Paisley Park Session», etter Prince’ navngjetne studio i hjembyen. Og hadde Prince hørt Wong i Fredrikstad ville han trolig reist seg fra det hinsidige og nikket anerkjennende.
Cory Wong viste oss hele funk-musikkens vingespenn, og konserten på Båthuset Scene var et kraftverk som sendte strømmen til blodpris gjennom nervesystemet ditt med en påtakelig oppkvikkende virkning. Etter lørdagens seanse vil evangeliet etter Wong bli forkynt i Fredrikstad - lenge.
Del på Facebook | Del på Bluesky