Korn - nedstemt, men oppløftende
Korn har for én gangs skyld forsøkt å lage det de kaller «a happy album», men med sjustrengsgitarer som attpåtil er stemt ned jobber de i motbakke for å overbevise lytterne om akkurat det.
Den forrige plata, «The Nothing» fra 2019, var både den mest eksperimentelle og den mest deprimerende hittil i Korns snart 30-årige karriere. Nå har de tatt et langt steg tilbake til begynnelsen, og man trenger ikke høre mange sekundene av åpningssporet «Forgotten» før man hører at dette er klassisk Korn:
Versene drives framover av en rytmisk basslinje med rare gitarmelodier oppå, før refrenget blir skikkelig sinna med grumsevokal og litt renere vokal i duett. Med koringene låter det nesten litt som Layne Stayley og Jerry Cantrell fra Alice in Chains, men bare nesten.
Korn har fått både skylda og æren for at nu-metal ble en stor greie omtrent ved årtusenskiftet, og de minner oss på det allerede her. Når det er nevnt: Man bør i utgangspunktet like Korn eller nu-metal veldig godt for å trives med dette på anlegget. For alle andre høres det ut som det er noe feil med forsterkerne til gitaristene Brian Welch og James Shaffer - eller med stereoanlegget «Requiem» blir spilt på. Jeg heller mot det første, siden anlegget fungerte fint for et kvarter siden.
De stakkato og rytmiske riffene kommer best til uttrykk på låter som «My Confession» og «Let The Dark Do The Rest», som er de mest interessante låtene på plata. Førstnevnte er «Requiems» seigeste og tøffeste låt, med wah-gitar på versene og fengende vokallinjer gjennom hele greia, mens sistnevnte har det sterkeste refrenget i løpet av den drøye halvtimen de bruker på å spille seg igjennom plata.
Dette er også den klart mest oppløftende Korn-plata, med låter som «Let The Dark Do The Rest», hvor Jonathan Davis synger «I just want to see what the future holds», og «Start The Healing». Oppsiktsvekkende lystige greier til Davis & co. å være.
Resten av plata låter så mye som Korn at man skulle trodd de prøvde å kopiere sitt egen uttrykk, som så mange andre har forsøkt å gjøre. Det blir rett og slett altfor flatt og forutsigbart, uansett hvor mye de forsøker å variere dynamikken mellom de ulike delene i hver låt, og da forsvinner hele poenget. Når de går så langt for ikke å fornye seg på noen måte, blir det mer fristende å sette på en av de første platene deres – de er nemlig veldig mye bedre enn «Requiem».
For nu-metalfolket, hvis det ikke er utdødd, er sikkert «Requiem» helt topp, men for alle oss andre er dette en påminnelse om hvorfor denne sjangeren aldri tok helt av. Hvem vet, kanskje nu-metal får en renessanse med «Requiem» - nå som «Y2K» er blitt det store blant kidsa? Jeg tviler.
Del på Facebook | Del på Bluesky