Uforglemmelig, Stevie Wonder
En konsert for evigheten. En makeløs oppvisning i musikanteri på aller ypperste plan, med en setliste som er umulig å overgå.
Stevie Wonder / Unity Arena / 20.10.26
Om vi ser litt stort på det, oppsummerer Stevie Wonder det hele allerede i første sang: «I have serious news to pass on to everybody … … It's that love's in need of love today.»
Det er 50 år siden han ga ut dobbeltalbumet «Songs in the Key of Life», og vi får altså bli med på feiringa. Og hvilken bursdag!
En konsert med Stevie Wonder er en helt spesiell affære, en ekstraordinær opplevelse på alle vis. Bare det faktum at mannen faktisk ikke ser noen verdens ting av oppstyret han stadig forårsaker. Han ble født seks uker for tidlig i 1950 med retinopathy of prematurity (ROP) (prematuritetsretinopati), en lidelse som gjorde ham permanent blind.
Og det gjør noe med oss, å se ham bli geleida rundt på scenen fra det ene keyboardet til et annet. Samtidig som han bokstavelig talt tar det med et smil. For en sjarmerende mann han er!
Det snakkes og diskuteres mye rundt kunstig intelligens for tida, og tro meg. Denne konserten er et enestående «fuck you» til alt som heter KI i musikkens verden. Mannen som på mange måter fant opp den «kunstige» lyden fra synthesizeren for pop-publikumet, fyller den enorme scenen med alt du forbinder med live music. Et vell av instrumenter, akustiske som elektriske – og 28 sprell levende musikere!
Bassist Nathan Watts var musikalsk leder under innspillinga av albumet, og innehar fortsatt rollen. En myndig orkesterleder; man kødder liksom ikke med Nathan Watts. En fem mann sterk blåserrekke (trombone, to tompeter, to saksofoner), en sterkt utvida strykekvartett, seks korister – og jeg håper ikke det blir oppfatta som sexistisk at jeg ofrer noen ekstra linjer på de fire ferme damene.
De er virkelig et syn for guder, og de synger som engler. Det de foretar seg i den lange sekvensen som utgjøres av «Pastime Paradise» og «Summer Soft» framstår som en heseblesende oppvisning i vokal ynde.
Det samme kan med all mulig grunn sies om Stevie Wonder sjøl. 76 år gammel synger han akkurat like fint som han gjorde for 50 år siden. En ørliten stemmesvikt helt i toppen av «Sir Duke» er ikke mer sjenerende enn at vi får bevis på at også han er en mann av kjøtt og blod. Og som munnspiller? Oh boy! «Isn’t She Lovely» ble til noe bortimot en eviglang munnspillsolo.
Musikken er forsiktig uttrykt mangfoldig, skapt for at vi alle kan lage våre egne bilder. Salen reiser seg til tonene av «Village Ghetto Land», men jeg ser av alle ting for meg en ballsal fra barokktida. Hvor vakker er ikke den trompetstyrte hymnen som fullender «Saturn»?
Og er det sånn at den smått ugjestmilde Unity Arena kan omgjøres til et dampende funk-party? Om det er mulig! Bare sett på «Black Man»! Stevie Wonder er en mester i å lage sanger med kompliserte harmonier, men noen ganger er det nok med én eller kanskje to akkorder. Bare groovet er der! To lange, komplett «umelodiske» funk-avdelinger ble faktisk eksplosive høydepunkt; mye bedre enn på plate.
Selve malen for denne typen komposisjoner fikk vi forresten helt til slutt i den nesten tre timer lange konserten: «Superstition», fra 1972-albumet «Talking Book».
Konserten blir som albumet – ei reise gjennom alt vi opplever som menneskelig. – Cut the crap of being grate, mener Stevie Wonder. – Cure hate, we got some work to do.
Et enkelt budskap - pakka inn i gospel, soul, funk, oppløftende pop og de vidunderligste ballader. Min sidemann klyper meg i armen idet jeg tillater meg et lite sukk når harpistinnen Brandee Younger drar i gang de innledende kordene til «If It’s Magic».
Det blir fullt familieparty på scenen under «Ngiculela – Es Una Historia – I Am Singing”; Stevie Wonder har så visst gjort jobben også på den fronten. Vi kan synge «Another Star» herfra til stjernehimmelen, og ja – Mr. Stevland Hardaway Morris husker faktisk navnene på alle, når han introduserer sine 28 musikere.
Setlist: «Songs in the Key of Life”. Dette albumet er så fylt av geniale melodilinjer og innvikla akkordskifter at det nesten ikke er til å tro. «Isn’t She Lovely» var aldri påtenkt som singel!
Ei eldre dame kom ganske uforvarende til å sette denne begivenheten i sitt rette perspektiv. Det hadde seg sånn at Ukrainas president Volodomyr Zelenskyj hadde tatt inn på Grand Hotel samme kveld som konserten fant sted ute i Bærum. I møte med det voldsomme sikkerhetsoppbudet utafor hotellet spurte hun portieren: - Bor Stevie Wonder her?
Noen konserter er så mye mer enn en konsert, og denne gangen er det bare å takke i respektfull takknemlighet. Dette ble en opplevelse for livet.
Del på Facebook | Del på Bluesky