«The Gospel» er en instant black metal-klassiker

Nærmest ved en tilfeldighet fikk undertegnede med seg denne utgivelsen fra en liten fransk undergrunns-label. Men navnene på denne utgivelsen bør være kjent for de fleste som har et forhold til sjangeren. Order består nemlig av flere gamle norske black metal-legender.


Order ble grunnlagt i 2013 av Anders Odden, Rene Jansen, Kjetil Manheim og Billy Messiah. Kjente navn fra den tidlige norske metal scenen. De har vært involvert i prosjekter som spenner seg fra Cadaver til selveste Mayhem.

De siste dagene har jeg gitt denne utgivelsen en god del tid. Jeg har satt meg inn i tekstmateriell og musikk grundig. Jeg skal imidlertid ikke bruke så mye tid på teknikaliteter, og kan øyeblikkelig avsløre at dette er en stor utgivelse du bare må få med deg.

Her fremføres det jeg vil kalle «livets eksistensielle repertoar av lidelse» på mesterlig vis av virkelig dyktige veteraner innenfor metal sjangeren. Alt ved denne utgivelsen virker godt gjennomtenkt, og alt fra de raskt skiftende og varierende lydbildene til ubehagelig behagelige toner og skrik er meget bra gjennomført. Det handler om smerte, smerte og enda mer smerte. Det er et budskap de formidler på intenst og overbevisende vis.

Det går lang tid mellom black metal-utgivelser av denne klassen. Hele platen er et mesterverk - fra begynnelse til slutt. Det hele starter med et ubehagelig piano, og avsluttes i den samme gaten. I mellom finner du nok råhet og lidelse til å tilfredsstille selv de mest puristiske fanatikere innenfor sjangeren, samtidig som musikken nok vil vekke begeistring også hos de mer sofistikerte lytterne.

Jeg kunne fortsatt å slenge rundt meg med superlativer i store mengder, men tenker det kanskje er bedre du bare løper, kjøper og opplever denne utgivelsen selv. Det er vanskelig å finne store nok ord til å beskrive dette mesterverket. Denne nye klassikeren er herved fast inventar på min spilleliste.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Inferno - endelig tilbake!

(19.04.22) Ventetiden er over. Hele to år er gått siden forrige Inferno på Rockefeller. Festivalen har vært dypt savnet. Forståelig, da dette er så uendelig mye mer enn en musikkfestival av det beinharde slaget. Over alt hvor en ferdes i Rockefellers korridorer, hører en «alle verdens språk». Folk samles, prater, utveksler siden-sist-prat, klemmer, drikker øl - men for all del, musikken er pri én. Vi i PULS fikk med oss siste dag av denne 4-dagers festivalen. 5 band fikk vi sett totalt, og hvis dette var representativt for resten av festivalen, har nivået vært skyhøyt i år!


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.