J.T. Lauritsen serverer partymusikk

J.T. Lauritsen har forsterka laget, denne gang med en blåserseksjon fully included.


De spiller fortsatt temmelig tradisjonell blues. Men arrangementer i retning Blues Brothers er noe ganske annet enn Otis Rush og Howlin’ Wolf. J.T. Lauritsen & The Bucskshot Hunters beveger seg i grenselandet blues/soul.

J.T. sjøl er en flink vokalist. Som instrumentalist legger han en solid bunn med sitt Hammond B3, samtidig som han krydrer lydbildet med trekkspill og munnspill. Men det er tilfanget av tre blåsere som i første omgang fanger oppmerksomheten. Det vil si – det vi hører som en trio eller kvartett i blåserseksjonen, er egentlig bare to. Børge-Are S. Halvorsen spiller baryton- og tenorsax, mens Jens Petter Antonsen trakterer både trompet og trombone.

Resultatet er noe helt annerledes enn lyden av Stax/Motown-soundet, som var dominert av altsax og trompet. Blåserarrangementene er mye mer av typen mange vil kjenne igjen fra Chicago og Blood, Sweat & Tears.

De fleste låtene er originalkomposisjoner, men jeg stopper opp ved en cover av Don Robeys «You’re Gonna Make Me Cry». Den er muligens mest kjent i O.V. Wrigths utgave, men er spilt inn av blant annet Ann Peebles, Etta James og The Staple Singers.

Vi snakker sødmefylt blues så det holder, og her har man altså litt å strekke seg etter. J.T. Lauritsen får vokalhjelp av Cato Kristiansen, og duoen kommer velberga ut av det.

Anbefales for deg som liker blues med høy partyfaktor. Ha gjerne solbrillene i armlengdes avstand, uansett vær.


Del på Facebook | Del på Bluesky

JT Lauritsen & The Buckshot Hunters: Squeezeboxing

(18.02.08) Lillestrømlingen har lagt turen over den store dammen, og endringene er ikke vanskelig å få øye på. Trekkspillet har bl.a. fått en mye mer framtredende plass, derav platas tittel. Det meste vesentlige er imidlertid at Jan Tore Lauritsen, som vanlig, leverer solid.


Kraftskive fra Evanescence

(17.06.26) Og dævven, om ikke ei anti-Trumpsk skive fra et powerpopband skulle bli så suverent bra. Tenke seg til at noe så positivt skulle komme ut av den oransje goblinen.


Energisk fusjon av synthpop og oi

(17.06.26) Gjengvokal, synthpop og oi i skjønn forening splittet hardcore- og punkpublikummet timer før Norge slo Irak da Edmonton, Canadas Home Front gjestet Norge for aller første gang. Enten sang man med og digget vilt eller så gikk man etter en stund da man opplevde det hele for generisk. Energisk var det i hvert fall - og hardt og skjærende.


Sjitkult med Dogstar

(14.06.26) Dette er ikke et band som speller for å tjene store summer eller bli superstjerner, jeg kan se for meg at de jammer i en halvåpen garasje mens de skravler om løst og fast, som på film.


Bildespesial: Piknik i Parken, 2026

(14.06.26) Sommer i Oslo, midt i juni? Ikke akkurat. Piknik i Parken ble likevel et meget vellykka arrangement, som vanlig. Og vi har de beste bildene, som vanlig.


Ypperlig, Death Cab For Cutie

(13.06.26) Du skal leite lenge for å finne bedre indie-pop/rock.


Perfeksjonistene i Dimmu Borgir

(12.06.26) Dette er ikke ett kjedelig sekund, ikke én feil tone. Musikken vrir og bukter seg, som en slange. Hver eneste låt er et lite mesterverk.