The Killers – slik vi kjenner dem
Er det lov å mene at de er smått masete? The Killers er over oss igjen.
De bedriver teatralsk poprock. Alt er mye, hele tida. Noen ganger litt for mye, etter min smak. De er på en måte Simple Minds og Queen på speed – i ett kjør.
Nevada-bandet The Killers har holdt stø kurs helt siden debuten i 2004. Nytt album, sånn omtrent hvert annet år. De representerer tung synth-pop fra ’80-tallet, men har også en dose Springsteen i seg. Født som stadion-band.
De har opparbeida seg en voldsom status, ikke minst blant sine musikerkolleger. Forrige gang - «Wonderful Wonderful» (2017) – fikk de hjelp av kredibiliteter som Mark Knopfler og Brian Eno. Nå får de besøk av Lindsey Buckingham (Fleetwood Mac) og selveste k.d. lang – hun synger duett med Brandon Flowers i nydelige «Lightning Fields». Peter Gabriel og Kate Bush? Nja … litt. Men mye mer rocka.
Jeg fester meg spesielt ved «When the Dreams Run Dry», der de frekt låner fra tittelkuttet til The Highwaymen – intet mindre. Uten på noe vis å låte som The Highwomen!
Fansen vil være svært fornøyd, og neste år kan de kanskje dra på turné igjen? Det er lov å håpe.
Del på Facebook | Del på Bluesky