Staxrud Allstars fyrte av nyttårsraketten
Ingen hadde det så moro som musikerne selv, og aller mest Eivind Staxrud, når musikeren fra Ås inviterte til AC/DC med noe attåt. Det som skilte denne konserten fra andre cover- og tributeband var det vanvittige stjernelaget på scenen.
Staxrud Allstars / Rockefeller / 03.01.26
Jevnt over veldig musikere, og jevnt over skikkelig kule låter -selv om det med fordel kunne vært jobbet mer med settlisten. Den lange AC/DC-sekvensen mot slutten føltes rar, selv når man vet at det er Staxruds absolutte favoritter og deres tidligere bassist Mark Evans var på plass.
Med "If You Want Blood You’ve Got It" er vi i gang. Rett på med Live Wire- og Big Balls-gitaristens store favoritter - som også står høyt i kurs hos publikum.
Før dette har unge lovende Drakånis vist at de stadig legger nye alen til sin vekst, og ikke er redd for å gutse til på de største scenene foran foreldre og besteforeldregenerasjonen.
Staxrud Allstars må være en egotrip av de sjeldne. Dette handler om Eivind Staxrud, hans favorittlåter og artister. Det vil si, Motorpsychos Bent Sæther fikk slippe til med et forslag. Når det betyr at man får noen av landets aller beste musikere samlet på en scene toppet med noen fornemme utenlandske gjester, og det utvises stor spilleglede, er det vanskelig å ha noe å utsette. Eller hva sies til navn som Kjartan Kristiansen, Knut Schreiner, Jørn Necrobutcher Stubberud, Bård Eithun, Harald Fossberg, Claudia Scott, Lars Håvard Haugen, Egil Stemkens og Åse Kleveland?
Disse kompletteres med utenlandske størrelser som Mark Evans, som merkelig nok ikke fikk spille noe Rose Tattoo, men figurerte på mange AC/DC-låter denne lørdagen. Legg til Jimmy Recca med historie fra så vel The Stooges som New Order, Jim Jones fra kultbandene The Hypnotics og Jom Jones Allstars (en inspirasjon for hele konseptet?). Sverige var representert med Sators Chips Kiesbye og Kent Norberg.
Dette er en fin ny tradisjon og en morsom start på konsertåret 2026 - tross at veteranene mente årets versjon ikke helt kunne måle seg med tidligere utgaver. Ny konsert er allerede booket inn i starten av 2027.
For de involverte er dette en mulighet til å spille med andre, relativt upretensiøs moro og en sjanse til å gi seg sine favorittlåter i vold. Som publikummer foretrekker vi nok å høre dem spille egne låter, men dette utfyller bildet og gir perspektiv. En fest er nå heller ikke å forakte en tidlig lørdagskveld på nyåret etter julehøytiden. Musikkhistorie og tøffe låter på rad og rekke.
Musikalsk var klimakset "I Got A Right" med Jimmy Recca. - Dette må vi gjøre igjen, mente Recca før han forlot scenen. Det var nok alle enige i. Publikum virket å storkose seg.
Man skulle gjerne ønsket seg at de fikk utfolde seg i mer bredde og ikke minst i flere The Stooges-låter - og kanskje en New Order-låt - når man først hadde ham på plass.
Et annet høydepunkt var Åse Kleveland som vokalist på Aloe Blaccs "I Need A Dollar". Midtveis stopper hun det hele opp, og ber om at bandet kan ta det litt fortere - siden det er lørdag. Hun eier scenen med autoritet og pondus, og er kveldens dronning.
Motorheads "Bomber" med Bent Sæther i den sentrale bassrollen sitter også meget godt.
Etterfesten på Goldie var det Jim Jones som hadde det beste grepet om, med fabelaktig god djing og sprek dans. Han var også suveren som vokalist på Rockefeller med sin sjelfulle stemme, både på den ene egne låten vi fikk og i hyllestene til andres musikk.
Stemningen ute i lokalet er god hele veien, og publikum kunne og burde nok vært utfordret med flere ukjente låter. Likevel var det først når de dro i gang "High Voltage" at hendene gikk i været og allmenn allsang virkelig dro i gang.
Titt som ofte har vi vært vitne til vokalister som beveger seg ut blant publikum på Oslos konsert-storstue. Mer unikt er det når en gitarist beveger seg helt opp i andre etasje, slik kveldens vert Eivind Staxrud gjorde under "Let it Be Rock".
Generelt sitter man likevel litt med følelsen av at musikerne ikke fikk vist seg skikkelig frem. Spesielt føltes det kriminelt å ikke innlemme mer fra Stooges. Det kan kanskje tas igjen når Recca joiner cover-bandet No Fun og Quarter Wolf på Hærverk førstkommende tirsdag? Men da riktig nok uten Larry Mullins - det store limet og mannen som ofte holdt det hele på plass denne kvelden. Å høre og se ham i aksjon og samspill med Sæther og Evans var en fryd.
Litt underlig også kanskje, at Sator-gutta ikke fikk slippe til mer når de først hadde tatt turen? Enkelte ville nok at de norske musikerne skulle få slippe mer til med egne låter, og to timer var faktisk for lite. I hvert fall føltes det litt ubalansert vektet i retning AC/DC, da det var mer dynamikk og variasjon i første delen der det ble plukket ulikt fra diverse kataloger.
"Jumpin Jack Flash" med hele bøtteballetten på scenen i kaotisk samspill og samsang bringer det hele til ende som eneste ekstranummer. Det er brede glis hvor vi enn snur oss, og på scenen nærmest kriges det om å slippe til foran mikrofonene mens tilhørerne filmer enda litt mer begjærlig enn under Staxruds parademarsj på siste låten "Let There Be Rock".
Litt rotete sceneskifter, noen "gratispassasjerer" og at enkelte var mer opptatt av fest enn leveranse får vi bare leve med. Den musikalske nyttårsraketten er avfyrt.
Del på Facebook | Del på Bluesky